Stridsøksen er på ingen måte lagt ned..

Som dere alle vet er det ingen hemmelighet at jeg syntes det er veldig trist at BF ikke ønsker mer tid sammen med sin egen sønn. Ikke bare er det tungt for meg som alenemor og stå alene i situasjoner man gjerne skulle vært to, men Benjamin har ikke en sikkerhet for om "pappa" er der når han skulle trenge det. 
For en stund siden la jeg vekk tankene og kampen om at BF skulle gi mer av seg selv til Benjamin. Han har lovet å stille opp i ekstra ordinære situasjoner, men de gangene det har vært viktig at han stiller opp, har han ikke vært imøtekommende. Før jul ga jeg han klar beskjed om at jeg ikke ønsker noe kontakt med han. Heller ikke ville jeg høre noe fra han med mindre det var høyst nødvendig i henhold til Benjamin. 
Jeg går ikke inn for å gjøre det vanskelig for BF, men jeg går heller ikke inn for å gjøre det lett for han.
Begravelsen for mormor som døde rett før nyttår skal være førstkommende tirsdag, i Sandefjord. Det er en kjøretur på tre timer hver vei. Jeg ser på det som best for Benjamin å ikke delta i denne begravelsen. Det er mye stille tid for en liten gutt på to år som trenger å bevege seg. Jeg spurte BF om han kunne hjelp. Først om han kunne ha Benjamin fra søndag kveld, så jeg kunne reise opp før. Jeg skjønte at det ble urimelig. Da jeg spurte om han kunne stille opp noe i det hele tatt, var svaret: Jeg ser ikke problemet med å ha han med.. kan ikke din mor, eller din søster passe han?
Er det Benjamin sitt beste å sitte totalt seks timer i bil, en god time i kirken, og så noen timer i minnestund? 

Jeg mener det er et spørsmål som ikke trenger å besvares. 
Min mor som akkurat har mistet mammaen sin, og min søster som akkurat har mistet mormoren sin mener altså BF at burde passe Benjamin når jeg trengte under deler av dagen. 
Ord blir igjen fattige.

Jeg har satt ned foten i situasjoner jeg eller har "gitt etter" til BF. Og har derfor bestemt at når han har samvær, må han ordne ting til Benjamin selv.
Noen tenker nok at jeg er pålagt å sende med tøy, da Benjamin er bosatt hos meg. Å man finner nok noe om dette i loven. 
For meg er det kommet så langt at det er blitt et prinsipp. Gir ikke BF, gir ikke jeg. Trist? Dumt? ja, helt klart! Men når du har vært i sammen med et menneske i godt over fire år, og sitter igjen med en følelse av at du alltid har måtte føye deg, legge deg flat og være den som gir av seg selv - så får man til slutt nok. 
BF tjener vertfall det tripple av meg, å ha liggende to sett med tøy burde vel være en selvfølge.
Man kan man jo veie opp..
Tid med barnet sitt Vs. sende med tøy  ...



Etter forrige samvær mottok jeg en melding av BF. Han klager og påpeker nettopp hva jeg har skrevet om.. at jeg ikke sender med tøy. Han bestemmer seg derfor for å sende Benjamin i barnehagen i det samme tøyet ha hadde på fredagen. Dette tøyet var skittent.
Han mener at dette er min feil.
Helt i orden at han ikke vil sende Benjamin i tøy han har kjøpt eller fått, men på to dager/tre døgn må det vel være mulig å i det miste vaske det tøyet han hentet Benjamin i på fredagen? Så Benjamin kan komme i rent tøy mandag morgen. 

 

 

 



Som dere ser responderer jeg på meldingene, fordi jeg rett og slett blir så provosert. Mest av alt gjør det vondt på vegne av Benjamin at ting blir som det blir. 
Jeg vet at jeg kunne gjort ting eller ikke gjort ting for å dempe konflikten, men når du blir psykisk sliten av å føle deg som en nikkedukke, gjør man det som er nødvendig for å klare seg. Å jeg skal ikke bare ta vare på meg selv, men enda viktigere, Benjamin. 

 



Heldigvis vet jeg at jeg omfavner Benjamin med kjærlighet <3  å det er noe jeg aldri skal slutte med!!

 

Den beste, men likevel den verste feiringen noen gang.. 

      
~ Benjamin laget julepynt til mamma <3 ~   

 

 

Jeg kjente det var godt med juleferie da jeg 19. desember var ferdig med min femte og siste eksamen for semesteret. Det har vært et lang år, med mye innhold. Jeg har lært meg selv å kjenne utrolig godt. At året skulle ende i stor sorg, var noe jeg aldri hadde drømt om. 

 


~ På kveldstur i julen ~

 

Meg og BF hadde snakket om fordelingen av ferien før jula slo inn. Men det er vel ikke en bombe at vi ikke var enige denne gangen heller. Jeg hadde hatt jul og nyttår forrige år, så det var streng tatt BF som skulle være sammen med Benjamin dette året. 
«Det gjør ikke noe for meg å ha Benjamin på julaften..» sa han, men da han skjønte at det også innebar nyttårsaften, sa han kort og godt «ta hele ferien du». 
Å feste på nyttårsaften ble altså viktigere enn å være sammen med sønnen sin i jula. 
Så skulle jeg være så heldig å få ferien sammen med Benjamin, selv om jeg skal innrømme at det hadde vært godt med litt barnefri. 
Planen var i utgangspunktet at jeg og Benjamin skulle reise fredag 20. desember for å feire jul med min familie. Dette var BF sin helg, men han virket ikke plaget i at han ikke fikk samvær med Benjamin denne helgen. 
 Da planene ble endret og vi ikke skulle reise før søndag kveld, syntes BF det var hyggelig at jeg spurte om han ville ha samværet likevel. Det var fint å se. 
Jeg spurte han derfor også (igjen) om han ville være noe sammen med Benjamin i romjulen. BF hadde jo i utgangspunktet sagt han ikke ville ha noe samvær, men sa nå at han kunne være sammen med han fra 29. til 30. desember. Altså et døgn ut av ni. 
Det er vanskelig for meg som mamma og som gjerne vil være sammen med Benjamin hele tiden, å forstå at han ikke ønsker mer tid med sønnen sin. Det er trist å se at mitt barn egentlig har en oppegående og pliktoppfyllende «pappa», men som ikke fyller en brøkdel av skoene som en pappa skal.
Det ble mer stress, enn hyggelig.. og jeg avslo.

Julen ble feiret med mennesker jeg setter høyt i mitt liv og ble den beste julen jeg noen gang har tatt del i ❤️ Benjamin koste seg også fra morgen til kveld. 


~ Julaften 2018 ~


~ Benjamin på julaften ~


~ Sammen er vi sterke ~


~ En utslitt gutt etter en lang dag ~

      
~ Romjulen i svømmehallen ~

«Tredje» juledag kom beskjeden om at mormor var blitt dårlig. Hun slet med å puste. Dette har skjedd før og hjertet mitt var rolig på at det også denne gangen ville gå fint. «Jeg viste det»-følelsen inntraff meg da jeg 29. desember. fikk beskjed om at hun var på bedringens vei. Følelsen varte ikke lenge. Da jeg våknet morgenen etter med flere ubesvarte anrop og meldinger, skjønte jeg at ting ikke var bra. Tante hadde prøvd å få tak i meg den natten, for å si at dette ikke kom til å gå den veien vi alle hadde håpet og ønsket. Mormor ville ikke bli frisk denne gangen. 
Jeg hadde ikke fått sagt hade. Jeg måtte hive meg rundt. Jeg kunne ikke ha med en to år gammel liten gutt på denne turen. Det ville verken være bra for han eller meg. Jeg sendte melding til BF, ba han ringe meg. Kort tid etterpå snakket jeg med mamma, det var snakk om alt ifra minutter til timer før mormor ville forsvinne fra oss. Jeg måtte handle, og det raskt. 
Jeg bestemte meg for å ringe BF, spørre om hjem med Benjamin. Men han la på. Tre ganger. Jeg sendte han en ny melding og ba han ringe meg. Da jeg ikke hørte noe fra han, ringte jeg til min kusine i Fevik, det var jo på veien og kanskje de kunne ha Benjamin et døgn. For de var det en selvfølge å stille opp i en slik situasjon. 

Klokken var nesten ni. Jeg hadde levert Benjamin hos kusinen min og var et lite stykke forbi Arendal da melding fra BF tikket inn. Han lurte på hva det var. Jeg ba han om å ringe, siden jeg kjørte bil. Da han ikke ringte, ringte jeg han. Han la på. Igjen. 
«Hadde ikke vært så på om ikke det var alvorlig» stod i meldingen jeg skrev til han. Det tok ikke lang tid før telefonen ringte. Jeg fortalte han ståa, med tårer i øynene og gråt i halsen. Jeg spurte om han kunne ha Benjamin fra dagen etter, til jeg kom hjem og ting hadde roet seg litt. Men han hadde planer, og det var dessuten ikke Benjamin som var syk. Når jeg tenker over ordene hans i dag, er jeg ikke sjokkert, men der og da grøsset hele kroppen min og jeg var i totalt sjokk! 
Han viste hvor mye mormor betydde for meg, og derfor hvor vondt dette var og kom til å bli. Vi diskuterte rolig fram og tilbake før han sa han skulle tenke på det og ringe meg tilbake. 
Jeg kjente på en skuffelse, igjen. Fordi han ikke kunne vise litt medmenneskelighet. Det beste for Benjamin var vel pappa? 
Jeg skrev en melding til han hvor jeg sa han ikke trengte, da jeg følte en så stor skuffelse over at ting ikke var en selvfølge. Da fikk jeg tilbud om at han kunne hente Benjamin nå, å ha han til dagen etter(nyttårsaften), så måtte jeg ha han selv, for så at han kunne hjelpe dagen etter igjen. 
Joda, det var hyggelig at han var på tilbudssiden, men han tilbøy hjelp når jeg alt hadde hjelp. Å det viste han. 
Jeg gav han min mening og fortalte hvor dumt dette ble. Da tok det ikke lang tid før han så tilbøy seg å hente Benjamin å ha han da jeg trengte det. 
På dette tidspunktet var jeg kommet fram til sykehuset, og klarte ikke tenke klart. Mitt eneste fokus var nå å rekke inn til mormor. Jeg møtte onkelen min ved hovedinngangen, han viste veien til hvor mormor lå. Jeg kom inn i rommet hvor mormor lå så lang hun var og tok etter pusten med jevne mellomrom. Hun var ikke våken lengre. Tårene rant nedover kinnene mine i det jeg satt meg ned ved siden av henne og tok hånden hennes.


~ Mormor ~

Det var utrolig vont å se henne ligge der, og vite at ingen kunne hjelpe henne. Jeg la hode mitt inntil hennes og hvisket henne i øret hvor høyt jeg elsket henne. Fortalte henne hvor fantastisk hun var. Og hva hun betydde for meg og Benjamin, men at det var helt greit at hun ikke klarte mer. Dagen gikk, og vi ble flere og flere fra familien samlet. Alle satt vi rundt mormor. Rett før slaget slo fem, kom sykepleieren inn og ville skifte på mormor. Alle trakk seg derfor ut, og ventet på et spiserom til de var ferdige. Jeg stod på utsiden, og i det jeg så de var ferdig, gikk jeg inn igjen. Jeg ville benytte sjansen til å være et par minutter alene med mormor før de andre kom tilbake. 
Jeg satt meg godt til rette på hennes venstre side og tok hånden hennes igjen. I det jeg skulle til å si noe, så jeg pulsen sank taktvis nedover, oksygen-opptaket fulgte tett på. Sykepleieren kom inn. Jeg så på henne, på mormor, så på målingene som da hadde sunket enda mer. 
"Er det nå det skjer?" spurte jeg vakt, med likevel med en kraft i stemmen. Sykepleieren hadde ikke trengt å svare, det var tydelig at mormors siste time var kommet. Jeg løp det jeg kunne igjennom gangene på sykehuset for å hente de andre. De kunne se at koppspråket mitt og i ansiktet mitt hva som skjedde.
"NÅ!" sa jeg. De kom løpende etter. 
Vi stod sammen med mormor i ca. et kvarter før hun tok sitt siste åndedrag og reiste inn i evigheten. Det var utrolig vakkert, men likevel så vondt. Himmelen fikk en vakker engel 30.12.18 kl. 17.30. 
Vi gikk inn på personalrommet og mimret, mens vi ventet på at sykepleierne skulle stelle henne og rydde opp så vi kunne så se henne en siste gang. For mange er dette vanskelig, og et fåtall ønsker å se et menneske de er så glad i ligge død. For meg var dette befriende. Å se henne, nydelig som hun var, med en fred og ro hun trolig ikke hadde hatt på mange år. Hun var fri nå <3

Det er ingen hemmelighet at nyttårsaften, den største festdagen vi har iløpet av året, ikke ble mye til fest. Jeg reiste hjem på formiddagen, hentet Benjamin på veien og sammen med sønnen til tante ble det en rolig kveld. 

Nå er hverdagen inntruffet og venting inn mot begravelsen. Det er på en måte vanskelig å skulle leve helt normalt før det siste farvel er tatt. 
Mormor sang alltid til oss, om vi stod opp med dårlig humør..
"Ta fram det beste humør du har, hver morgen når solen står opp. For sure miner er ikke bra, det tærer på sjel og på kropp" 
Å det skal jeg prøve på <3

~ Takk for alt du ga og alt du var mormor ~ <3

Sammen mot mobbing

Hei alle foreldre, foresatte, tanter og onkler! :)
Man leser mye nyttig på sosiale medier. Jeg får som regel gode svar om jeg lurer på noe, og følger ellers andres innlegg som er nyttige for meg. Av og til leser jeg bare av ren nysgjerrighet også.
Dessverre blir jeg ofte veldig lei meg, og redd for framtiden..
Når noen kommer med et innlegg.. et spørsmål.. eller en kommentar.. så er det ofte uenighet i hva folk mener er rett og galt.. Ytringsfrihet gjør at vi alle kan, og med full rett, har lov til å ytre meningene sine, selv om dem er annerledes fra andre. MEN burde man ikke som voksne mennesker kunne fortelle hva man mener på en saklig, ordentlig og respektfull måte!? Må man virkelig RAKKE NED på andre? Fordi dem mener det stikk motsatte av en selv!?
Trenger man virkelig å fortelle meningen sin og i samme slengen fortelle noen andre hvor skapet skal stå?
At dem er stygge...ekle..og de verste tilfellene, be noen ta livet sitt..

For litt over to år siden, fikk jeg som de aller fleste vet, en fantastisk liten gutt! Han er som sagt født med et sjelden syndrom som gjør at han er blind fra fødselen av. Dette er mest trolig ikke alt! Det er en meget store sjanser for at han vil miste hørselen og muligheter for feil på hjernen, som i verst grad vil gjøre han så godt som utilregnelig.. dette er noe som mest sannsynlig utvikler seg i puberteten, altså mange år fram i tid, men jeg må hver dag være obs på at han hører meg, og responderer på en måte som er forventet til alderen! Det er tungt og trist å tenke på.

Likevel er det ikke om han mister hørselen som bekymrer meg mest, heller ikke om han vil fungere som en 4 åring i en alder av 22..
- men
... mobbing ...
Jeg vet, ut i fra undersøkelser og forskning at ca. 60 prosent av blinde barn blir mobbet.. Barn med en annerledeshet har større sannsynlighet for å bli mobbet enn 100 prosent funksjonelle barn!
Jeg kan og vil gjøre alt i min makt for å tilrettelegge framtiden og livet for min lille gutt. På en så god måte som mulig, med tanke på utfordringene som vil og kan komme, men jeg kan ikke fikse hjerte hans om mobbing skulle by opp til dans!
For mobbing byr seg fra tidlig alder, og minker sjelden med årene.. Barn kan være utrolig stygge mot hverandre!
Det er bare en lek..sier dem.. - er alle med på leken?
Barna har det jo fra en plass.. oss..  forelder, foresatte, tanter og onkler, besteforeldre - alle vi, som dem ser opp til.
Dem ser på oss og gjøre det samme..
Dem hører hva vi sier og sier det samme..
Dem leser på Internett hva vi skriver og skriver det samme..

Vi er på menge måter grunn til at dem mobber..

Så neste gang du går forbi et menneske som ikke er slik som deg, litt annerledes, hold det for deg selv... neste gang du vil kommentere noe på Internett, bruke ytringsfriheten din til å ytre din mening eller erfaring, gjør det på en saklig og respektfull måte, og ikke rakk ned på andre mennesker samtidig!

La oss forebygge mobbing!! Tenke to ganger før man gjør noe, sier noe eller skriver noe.

Spør barna, om alle er med, får du en magefølelse om at noe ikke er helt greit, så stemmer den i de aller fleste tilfellene..
Vær inkluderende! Alle eller ingen!

Det som ofte gjør dette så vanskelig å bli kvitt, er at vi som foreldre ikke greier å innse at vårt eget barn er den som mobber. Vi forsvarer dem isteden for å ta tak!


Ta deg tid til å se videoen som er lagt med, jeg sier ikke dette er den riktige måten å gjøre det på, men å komme til erkjennelsen av at eget barn er en mobber, er starten på å stå sammen i kampen MOT MOBBING!

Det er aldri for sent å gjøre en forskjell! Start nå ❤️
#SammenMotMobbing 

 

 

-rdd01CYIPc

- Video hentet fra Youtube -
 

Jeg ser ikke solen for bare regn!

Har du noen gang opplevd at alt du ønsker og har jobbet hardt for i livet faller på plass?
At mestringsfølelse er stor. Du er stolt av deg selv. Livet går på skinner. Du føler på en lykke du nesten ikke kan beskrive. Verken noe eller noen kan ødelegge den utrolig varme, gode og selvsikre følelsen.
Så finnes det likevel ett menneske som greier å gjøre nettopp dette; sette en stopper for alt.
Som greier å flytte fokuset fra alt det gode og positivet i livet over til at mestringsfølelsen dør ut.
Solen skinner, men alt jeg ser er skyer og grått vær.
Venner står i kø, men følelsen av ensomhet har aldri vært større.
Veien ligger rett foran meg, rett og fin, men jeg klarer ikke gå forbi den store muren.

 

Image result for ensomhet

 

Slik føles det når man når målene sine og har det utrolig bra med seg selv, men noen klarer å ødelegge gleden som burde vært der.
Lykken over sitt eget verk. Stoltheten av å lykkes. Når man kjemper en evig kamp mot en person som ikke gjør annet enn å sette opp hinder.
Hinder som går på bekostning av andre man trodde dette menneske bar en kjærlighet til.
Du ønsker så sårt at det skal fungere best mulig, men så gjør det alt annet enn det. Det tar så mye fokus at man ikke får gledet seg over de tingene som er så innmari bra.
Det er rart, at ett eneste menneske kan vippe hele lasset med kjærlighet over til hat og ødeleggelse.
Så kan man stille seg spørsmålet; hvorfor lar du han/henne påvirke deg så sterkt, når det er så mye positivt å rette fokus på. Jeg tenker og sier dette til meg selv hver dag. Men sannheten er at når et menneske kjenner deg godt nok, tar det ikke lang tid før de riktige knappene er trykket på.
Man burde kanskje nå ha lært hvordan man skal blokkere det, men i praksis er dette veldig vanskelig.
Det er ingen hemmelighet at BF og jeg ikke er veldig glade i hverandre. Jeg mener likevel at når det kommer til det som angår Benjamin, må vi legge konflikten til side og fokusere på barnets beste.

I helgen hadde Benjamin pappahelg. Han ble syk. Igjen. Barn blir syke, og hyppigere det første året i barnehage. Helt klart. Men det er ikke få ganger jeg har fått hjem en syk gutt etter pappahelg. Frustrasjonen får aldri en sjanse til å bli mindre. Jeg ber han på en, i mine øyne, fin måte om å ta helgen med ro, vise hensyn og ikke styre så mye rundt. Prøve en helg der det bare er pappa og Benjamin. Ikke farte så mye rundt, treffe mange mennesker. Det blir selvfølgelig ikke lyttet til.
Faktisk gjør han det stikk motsatte, og dagene hos pappa er de mest travle av alle.
Benjamin slites ut. Fysisk og psykisk. Han bygger tydelig opp en frustrasjon som tas ut på det mennesket som står ham nærmest: Meg.
Jeg vil alltid være der så Benjamin kan få ut det han trenger å få ut.
Det er ikke en hemmelighet at det er tungt å stå i alene, men å være vitne til frustrasjonen, sinnet og tårene hans, uten å kunne gjøre annet enn å være hans nærhet, er det aller tyngste.
Jeg bruker alle mine mamma-verktøy for å gi ham trygghet og forståelse. Og ikke minst vise kjærlighet.
Jeg vet at BF ikke gjør noe for å skade Benjamin. De er glade i hverandre, det hersker det ingen tvil om. Men når BF åpenbart verken kan se eller lese behovene Benjamin har, blir det hele veldig vanskelig. Og det gjør vondt for en mamma å stå i en evig kamp om å få barnets far til å forstå hva som er det beste for den lille.

Enda verre er det når BF og hans mor skal gjøre det vanskelig for meg, sammen. Ettersom BF har lovet å stille opp når det skjer noe spesielt i henhold til Benjamin, skulle han ha Benjamin til jeg var ferdig med eksamen tirsdag formiddag. Dette kunne han selvfølgelig ikke. Så han kjørte Benjamin til sin mor. Jeg har ikke snakket med moren siden hun ga meg en overhaling om hvor dårlig mor jeg var. Men jeg gikk inn i god tro på at vi kunne oppføre oss som voksne mennesker når det kom til å levere og hente Benjamin denne ene dagen.
BF hadde reist kvelden før, da han måtte på jobb. Så jeg sendte melding til moren tirsdag morgen før jeg kjørte og spurte om hvordan natten og morgenen hadde vært, samt om hordan formen til Benjamin var.
Jeg fikk ikke svar.
Bekymret kjørte jeg mot universitetet. Jeg måtte ringe BF for å høre om han visste noe.
Det gjorde han selvfølgelig.
Moren hadde sendt bilde av Benjamin, så ting tydet på å gå veldig bra!
Jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke kunne svare meg
Da jeg var ferdig med eksamen litt tidligere enn planlagt, ringte jeg henne. Jeg ville høre om hun ville levere Benjamin tidligere. Han sov, så det ble vanskelig. Jeg spurte da hvorfor hun ikke svarte.
«Jeg er så lei av deg, du er så befalende. Så jeg følte ikke for å gi deg noe svar» Ordene sitter enda langt inne i meg.
Skal jeg som mamma til Benjamin ikke få svar på hvordan sønnen min har det når han er syk, fordi det er en konflikt mellom sønnen hennes og meg?
Er det virkelig slik verden er blitt?
Én ting er at jeg må mase på sønnen hennes for å få svar, men på en eldre dame i 60 årene??
Jeg er målløs.


Jeg bærer klart på en maske, som jeg tar på hver gang jeg må være sterk.
Masken tas på når Benjamin er hjemme, og jeg vil nok aldri ta den av så lenge han er tilstede.
Men sannheten er at bak denne masken gjør det så ufattelig vondt.

 

Image result for take of the mask

Debut i eliteserien!! :D


(Avisinnlegg om debuten)

 

 

For en uke siden kom den etterlengtede meldingen fra NHF.
Du vet, den type melding som kan forvandle den verste dagen om til den beste.
Nå var det riktignok ikke en dårlig dag i utgangspunktet, men den ble absolutt den beste på utrolig lenge :D
Charlotte og jeg har dømt sammen i to og en halv sesong, og drømmer om en dag å ta steget ut i den store verden og lede internasjonale håndballkamper.
Forrige tirsdag, da jeg satt på skolen og skrev en oppgave, kom det en e-post fra dommeransvarlig i NHF: Vi i skulle lede en kamp i den kvinnelige toppligaen. Søndag samme uke!
Så fort jeg så mailen ringte jeg Charlotte. Hun ble derimot ikke like happy som meg ... I utgangspunktet skulle vi til Tønsberg å lede oppgjøret i første divisjon mellom Flint og Gneist noe som er en tre timers kjøretur unna. Beskjeden om at vi skulle til Kongsberg istedenfor, som ligger en time lenger unna og hvor kampen startet halvannen time senere, var litt kipt, synes hun.
Jeg skjønte ikke hvorfor det gjorde henne noe, siden vi skulle debutere i eliteserien.
«Dette er jo eliteserielag!» sa jeg overivrig.
«Hææ, nei, vent!! Vent nå, vent nå litt!» ropte hun i andre enden.
Hun hadde satt meg på høyttaler og begynte å søke opp om lagene virkelig var i eliteserien. Da det gikk opp for henne ble hun enda mer begeistret enn meg.
Som små barn på julaften satt vi og gliste fra øre til øre, og søndagen kunne ikke komme fort nok.

Da jeg hadde lagt på med Charlotte var det naturlig at neste telefon var til mamma. Hun har stått meg bi, hjulpet meg og vært en av de viktigste faktorene til at jeg har kommet dit jeg er i dag!
«Nå har de gjort det igjen» sa jeg da mamma tok telefonen.
«Hva er det nå??» spurte mamma.
«Vi fikk just melding fra NHF og det er noen utvekslingsdommere som skal lede noen kamper i norsk liga. Så de har gitt dem vår kamp i første divisjon» fortsatte jeg, samtidig som jeg latet som jeg var irritert og veldig oppgitt.
«Kan de bare gjøre sånn da? Det er jo veldig spesielt når dere får så kort varsel»
Mamma skjønte jo godt irritasjonen min, ettersom jeg har snakket lenge om håpet på en eliteseriedebut.
«Tydeligvis. Og de sender oss til Kongsberg for å lede en kamp i eliteserien ...»
Det ble stille i den andre enden før hylet kom:
«Hææææ?? Hva sa du? Tuller du nå?»
Mamma virket mer begeistret enn meg og Charlotte til sammen. Jeg ser ikke bort fra at hun felte en tåre. Dette betydde åpenbart mye for henne også.
Jeg snakket med mamma 15 ganger den dagen, uten å overdrive. Ingen mennesker føltes det bedre å dele nyheten med mer enn henne.

Roen min var usedvanlig stor da søndagen kom. Charlotte hadde noe mer nerver.
Vi var tidlig ute til kamp, og koste oss utrolig mye på veien mot Kongsberg. Å se så mange mennesker i frivillig aksjon under et slikt arrangement, var veldig fint.
Dette betyr så mye for så mange. Ikke bare spillere og lagledere, men familie, venner og øvrige frivillige.
Kampen gikk bra, vi sitter igjen med en god følelse etter debuten i eliteserien.
Nå gleder vi oss til fortsettelsen og nye utfordringer :D

 

 

Bilder fra kampen :D

 

 

En finfin helg :D

Etter to uker med sykdom var det deilig at helgen kunne brukes til ting jeg digger!

Når jeg trenger tid utenfor den ellers stressende hverdagen, spiller jeg gjerne poker.
Pokermiljøet er ganske unikt. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra eller hvordan du ser ut, er du velkommen.
Det er fremdeles en klar mannsdominans innen poker, men det vokser stadig blant jentene.
Fredag arrangerte jeg en treretters middag med de guttene jeg pleier å spille med, før vi satt oss til med kortene.
Gutta var fornøyde fra start til slutt.
 

 

 

Forrett

Hovedrett

 

Desserten

    Samlet rundt pokerbordet

 

Lørdagen startet halv fem på morgenen; fly til Oslo for å dømme to kamper.
Vi ankom Oslo en del timer før kampstart og brukte timene godt nemlig shopping.
Før vi tok fatt på butikkene måtte vi få i oss litt mat. Vi valgte Egon på Karl Johan. Her ble vi møtt av en utrolig spydig servitør. Vi hadde nemlig ankommet før de åpnet. Ettersom det regnet ganske godt, ble vi stående i inngangspartiet.
Men her kunne vi altså ikke stå. Ei frøken i tjueårene befalte oss kvast å gå. Jeg har selv jobbet i servicebransjen i fire år, og har aldri opplevd maken. Her sto vi stille, gjorde ingen noen ting, og ventet på å komme inn for å spise, men ble behandlet som dritt.
Nei, Egon på Karl Johan er virkelig ikke å anbefale!! Vi trasket videre ned Oslos gater i regn

Kina sitt damelandslag er i Norge på treningstur. I den anledning skal de spille en del treningskamper mot norske klubblag. Vi har vært så heldige å være et av parene som får lov til å dømme en av disse kampene. Og det var denne kampen vi skulle dømme denne lørdagen :D
Før kampstart ble vi intervjuet i form av hva vi jobber med generelt og hva vi tenker inn mot en slik kamp.
Det er utrolig moro å være tilstede å se hvordan verdens mest folkerike land gjør ting. Støtteapparatet deres var utrolig stort og bredt.
Spillerne verken snakket eller forsto engelsk, og ettersom vi ikke kan kinesisk bydde det på noen utfordringer i kommunikasjonen. Vi hadde derfor videre utfordringer rundt det å få satt en linjen i kampen, da vi følte vi mistet vårt største verktøy; å snakke.
Men kommunikasjon er heldigvis ikke bare ord, og vi skjønte vi måtte bruke mer kroppsspråk inn i andreomgangen. Det ble litt lettere, men ikke helt optimalt. Her har vi mye å gå på i fremtiden.
Vi gjorde en grei prestasjon, verken mer eller mindre.
Slike kamper lærer man utrolig mye av. Man blir tatt ut av komfortsonen og utfordret på så mange områder. Spenningen før, under og etter slike arrangement er naturligvis veldig stor. En moro opplevelse var det! :D

 

Før presentasjon av spillere, lagledere og dommere

 

  

Under presentasjonen

 

  

Under presentasjonen

Bilde sammen med jentene fra Rælingen og Kina - etter kamp

 


Ettersom vi hadde kamp i førstedivisjon kvinner søndag kveld, og det ble forsinkelser i flytrafikken, ble det en lang helg. Da hodet traff puten kvart på ett natt til mandag, tok det ikke lang tid før jeg sovnet.
Nå går vi inn i en ny uke og det skal bli godt å få Benjamin hjem etter en helg hos pappa!

 

Favoritten min <3

Nytt sykehusopphold..

De siste ukene har vært preget av mye sykdom.
Etter å ha fått hastetime hos fastlegen onsdag morgen, tok det ikke lang tid før det bar videre til sykehuset. Benjamin hadde hatt gjentatte anfall. Han hylte og kastet seg bakover.
Han er ved bevissthet når han får disse anfallene, men det er umulig å oppnå kontakt med ham.
Da vi ankom akutten på Sørlandet sykehus var det duket for rutineundersøkelser. Jeg svarte på de samme spørsmålene jeg har besvart så mange ganger før.
Å skulle forklare Benjamins anfall slik barnelegene skulle forstå omfanget var ikke lett.
Men hell i uhell;  Benjamin fikk noen anfall inne på akutten. Det har vært vanskelig for meg å forklare dem, så det var godt at sykehuslegene kunne observere selv.
«Hadde jeg visst det var slik, hadde vi tatt dere inn mer akutt» var ordenene fra barnelegen da han observerte Benjamin under anfallet.
Blodprøver, ultralyd og røntgen ble bestilt fortløpende.
Han har hatt disse anfallene tidligere. Først da han var veldig liten, men også i senere tid.
Vi ble innlagt på barneavdelingen over natten. Benjamin hadde et anfall til senere samme kveld. Da var heldigvis både sykepleiere og barnelege fort på stedet og fikk igjen observert det hele.

 

På sykehuset. Benjamin er helt utslitt.. 

 

 

Alle prøvesvar var fine og det var ingenting å se på ultralyd. De så noe i tarmene hans, men trodde ikke dette var grunnen til anfallene hans. Likevel bestemte de seg for å tømme tarmene.
Benjamin sovnet fort etter anfallet, utslitt etter alle smerter, skrik og undersøkelser.
Han er en tapper liten gutt. Det visste jeg allerede da han ble undersøkt i hva som føltes som timer ved øyeavdelingen i Arendal da han bare var åtte dager gammel.

Benjamin har ikke hatt noen anfall siden kvelden på barneavdelingen. Siden alle prøver er normale, så diskuterer de om det skal tas et nytt MR-bilde av hodet hans. Dette er likevel under diskusjon da Norries-syndrom kan gi adferdsforandringer som kan komme helt plutselig. Legene tror kanskje det har noe med dette å gjøre, at han får en reaksjon på noe. Dette trenger ikke komme av sinne, frustrasjon eller at han er lei seg, men det kan også komme når han er oppspilt og glad.
Det er ingen av de andre i Norge men syndromet som har hatt en slik turbulent start på livet, og jeg håper det er et tegn på at Benjamin har fått sitt, at han slipper å miste hørselen, eller få kognitive utfordringer.
I håpet på det beste, er jeg likevel forberedt på det verste.

 

Benjamin begynner å bli fin i formen <3

 

Ikke mange dagene etter at vi kom hjem, ble jeg sengeliggende. Det er ikke lett å så vidt orke å stå opp fra sengen, samtidig som man har en toåring som skal stelles, mates og stimuleres.
BF har etter møte med koordinatoren i ansvarsgruppen, lovet at han skal stille opp når jeg er syk, så Benjamin kan få best mulig tilstedeværelse hele tiden. Jeg ringte han og spurte om han kunne hjelpe. Svaret var konstant nei. Etter litt fram og tilbake, sa jeg at jeg ikke hadde energi til å diskutere det mer.
«Jeg kommer ikke til å gjøre noe ut av det, annet enn at jeg kommer til å informere barnevernet og ansvarsgruppen om at du ikke stiller opp». Det ble stille i andre enden da. Jeg sa hade og lå på røret.
BF har alltid vært veldig opptatt av hvordan alle rundt han ser på ham. Det tok ikke lang tid før han ringte tilbake og sa at han likevel skulle komme å hente Benjamin. Han kunne ha ham et par døgn så jeg kunne komme meg.
Jeg synes det er trist at jeg nesten må «true» ham til å stille opp i situasjoner som er best for barnet vårt.
Men denne gangen stilte han i alle fall opp. Og det er viktig å fortelle.

 

 


Blid og fornøyd til frokost! <3

To år med prinsen <3


Benjamin startet helgen med å være syk og var derfor hjemme fra barnehagen fredag. Ettersom det var BF sin helg, ringte jeg ham fredag morgen og sa han måtte komme å hente Benjamin. Selv hadde jeg deleksamen som skulle skrives ferdig og kunne ikke være hjemme.
Dessuten, når det er hans helg, har avtalen vært at skulle noe skje fredagen er det BF som må slippe det han har i hendene og stille opp.
BF har begynt å jobbe noen timers kjøretur unna og er derfor bortreist hele uken. Han kommer hjem torsdag kveld før pappahelg.
Jeg ringte BF fire ganger før han tok telefonen, og da han omsider svarte ble jeg skjelt ut.
«Hva faen driver du med?»
Jeg forklarte at jeg jo aldri ringt så tidlig om det ikke var viktig. Etter å ha diskutert i nærmere ti minutter gikk han med på å ha Benjamin fra morgenen av.
Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan dette kunne bli et problem når han uansett hadde fri fra jobb.
Ettersom BF ikke hadde noe mat til Benjamin, pakket jeg med en del så de ikke skulle behøve å løpe på butikken på morgenkvisten. Da jeg skulle levere Benjamin, tok BF alle tingene hans og bar vognen inn i garasjen. Jeg ble stående på utsiden med en gutt som nesten hadde 39 i feber.
Jeg gikk rolig inn i gangen, kun for å skjerme Benjamin for vinden. Da reagerte BF med en aggressiv tone; jeg hadde tross alt ingen rett til bare å gå inn i hans hus.
Videre spurte jeg om han kunne roe ned aktivitetsnivået for helgen, da jeg skulle ha stor feiring på mandagen. I barnehagen skulle det også feires litt.

Jeg hentet en utslitt gutt i barnehagen tidlig mandag ettermiddag. Han hadde riktignok ikke feber, men allmenntilstanden var langt fra bra.
Det er ingen hemmelighet at jeg blir oppgitt og veldig sliten av å vite at BF rett og slett driter i det jeg sier til ham. Ikke bare hadde de vært ute i helgen, men også være sammen med mange mennesker.
Jeg ønsker selvfølgelig at Benjamin skal kose seg maks når han er hos BF, men ikke i den grad at det går ut over helsen. Dette er noe jeg gjentatte ganger opplever. Enten så blåser BF rett og slett i å ta hensyn, eller så greier han faktisk ikke å forstå Benjamins signaler.
Jeg velger å tro det siste.
Når jeg på toppen av det hele mottar en melding om at Benjamin har fått sko og vinterdress i bursdagsgave fra hans side av familien, men må levere dette tilbake når han ikke bruker det lenger, blir jeg så paff! Jeg vet ennå ikke om jeg skal le eller grine.
Selvsagt er det slik at BF kun skal forhindre at jeg eventuelt selger tingene når Benjamin ikke passer dem lengre. En del av babytingene våre ønsket nemlig broren hans å kjøpe da de ventet barn. Jeg sa flere ganger at dette kunne de få man er da tross alt i familie.
BF insisterte derimot på at hans egen bror måtte betale. Så for meg gir det dessverre ikke mening at han nå skal «gi» det bort.

At min lille prins ble to år i går, er nesten umulig å forstå. Tiden flyr av gårde, og det viser bare mer og mer hvor viktig det er å verdsette nåtiden. Benjamin har satt spor i manges hjerter. Derfor ble dagen feiret med åpent hus. Lapskaus på varmeplata og kaker og digg på bordene. Og det var ikke rent få som stakk hodet innom, til tross for en del sykdom og den «overraskende» vinteren som dukket opp.
Benjamin var veldig sliten, og orket ikke så mye feiring av gangen. Men med en time-out her og der, så orket han å leke, spise og kose litt.
Vi fikk sang selvfølgelig bursdagsangen for ham, og jeg tror han forstod at han var i fokus.
Sangen, lukten og varmen fra lyset gjorde gode inntrykk.

Hver dag med Benjamin er en fest, og jeg ville aldri byttet ut vår felles hverdag med noe annet! <3

 

 

Litt bilder fra bursdagen <3

 

Gode venner er godt å ha <3

Når man dømmer håndball så aktivt som jeg gjør, er fulltidsstudent på universitetet og alenemamma til et barn som ikke ser, er det, som jeg har skrevet tidligere, til tider en vrient kabal som skal gå opp. Man skal aller helst være flere steder på en og samme tid, og vi vet jo alle at det ikke er mulig.

Jeg er så utrolig heldig med min makker Charlotte og hennes tålmodighet. For ikke å glemme alle de gode vennene mine som leker med Benjamin i hallen, eller passer han på kveldstid når det trengs.

Og ikke minst at jeg har en mamma som virkelig elsker barnebarnet sitt og stiller opp når hun kan.  Fredag forrige uke hadde barnehagen planleggingsdag. Ettersom jeg var nødt til å være på skolen denne dagen, stilte mamma opp som alltid. Benjamin er ekstremt glad i mormoren sin, og det er mer enn gjensidig.


- Dekkskift før avreise til Sandefjord -

Videre har helgen vær fylt med håndball i Stavanger.
Gode og mette etter frokost lørdag morgen, vendte vi snuten mot Rogaland. Det er en lang tur for en liten gutt, men så lenge han fikk spille på pianoet sitt eller høre på Kaptein Sabeltann, gikk turen overraskende bra.

- Benjamin koser seg i bilen med pianoet <3


Jeg er så heldig å ha Tor i livet mitt. En god kompis som Benjamin og jeg tilbringer en del tid sammen med.
Ettersom han har familie nær Stavanger, nølte han ikke med å si ja da jeg lurte på om han ville være med, samt passe Benjamin under håndballkampene.
Han ble med for å treffe familie og venner, men først og fremst ble han med for å hjelpe meg med å få logistikken til å gå rundt.
Benjamin og Tor koste seg sammen hjemme hos Tors foreldre. Tilliten Benjamin har til ham er så rørende å se. Det finnes ikke bekymringer.
Man skal lete lenge etter en person som stiller opp på denne måten.

 


- Tor på tur med Benjamin <3

 

 

En natt på hotell synes Benjamin var helt topp; lenge oppe og fullt gir til sent på kveld. Han merker godt når ting ikke er helt hverdagslig og utnytter det til fulle. Mormor hadde selvfølgelig sendt med lørdagskos til Benjamin, og da er mye gjort !! :p
Han er blitt en gutt med 1000 gir i beina. Litt kos er det alltids tid til   men bare ett minutt av gangen. Da er det nemlig full fres igjen!

 

- Benjamin og Charlotte koser seg <3


Disse kosestundene er noen av de fineste jeg har sammen med ham.

Nå er vi godt inni en ny uke, og det er bare fem dager igjen til Benjamin fyller to år.
Med en stor bursdagsfeiring som står for dør, er det også mye som skal planlegges.
Tenk, TO ÅR siden prinsen min kom til verden! Jeg kan ikke skjønne hvor tiden blir av.
Den raser så altfor fort av sted.  Og jo mer jeg merker meg dette, jo sterkere kjenner jeg viktigheten av å ta vare på de små lyspunktene i livet.
For det nettopp disse som utgjør den store forskjellen.

En hverdag verdt å elske

Jeg har fått en del spørsmål om hvordan Benjamins og min hverdag fungerer, siden jeg har en del baller i luften.
 «Det må være krevende å studere og dømme håndball i tillegg til å ha hovedansvaret for et barn som ikke ser» er ofte noe som blir sagt.

 Jeg er overbevist om barna våre ikke er lykkelig hvis ikke vi er det selv.
Jeg har aldri vært fan av å bruke ordet «krevende». Selv om det muligens er ordet som best beskriver hverdagen akkurat nå.
Det å kunne drive med noe som gir meg energi, gir meg også lykkefølelse. Håndballen er noe jeg har vokst opp med, og som jeg trolig aldri kommer til å gi helt slipp på selv om jeg for snart to år siden fikk oppleve en kjærlighet det er umulig å sammenligne med noe annet.
Denne idretten betyr noe helt spesielt for meg. Det å bli forelder er det villeste jeg følelsesmessig har opplevd. Det er en kjærlighet som alltid kommer til å være der, og den kan ikke erstattes av noe annet. Likevel er det viktig å ha ting i livet som gir energi på andre måter, noe jeg kan ha helt for meg selv. Og det er nettopp dette håndballen gir meg.
Jeg ønsker å dele denne gleden med Benjamin. Selv om han verken kan spille eller dømme på samme måte som meg, vil jeg lære ham idretten igjennom samholdet, stemmingen, lukten og det utrolig engasjementet som finnes i en håndballhall.

En dag hos oss er nok lik de fleste andres. Vi starter den nesten på samme tidspunkt hver morgen. Tre av fem ukedager spiser vi frokost sammen, de andre to dagene spiser Benjamin frokost i barnehagen ettersom jeg har tidlig forelesning.
Jeg er på universitetet så ofte som jeg føler at det er behov for. I tillegg forsøker jeg å legge inn en treningsøkt enten før eller etter skolearbeidet er unnagjort, ettersom jeg ikke kan trene på treningssenter på kvelden uten å ha barnevakt. 

Benjamin blir hentet i barnehagen mellom klokken 15 og 16.30, avhending av når forelesingene slutter.
Vi har alltid samme rute hjem og stopper alltid for å hente posten. Jeg gleder meg til den dagen jeg skal ta med meg Benjamin ut av bilen og bort til postkassen, for å gi ham en forståelse av hva jeg gjør.
Når vi kommer inn døren hjemme jobber vi på lik måte som andre toåringer og mammaer; ta av yttertøyet selv. Benjamin har ikke skjønt at ting har en glidelås eller en knute, men når dette er åpnet opp har han kontroll på resten. Med litt hjelp ;)
Vi leker mye. Tuller sammen. Og synger ofte. Jeg forteller ham hva han tar på. Og favorittlekene er blitt to armbånd med forskjellig struktur som han slipper i bakken etter hverandre. Dette gjør han for å reflektere over lyden det gir. Slik kan han sitte i lang tid. Det er ved disse tidspunktene jeg få et ledig rom for å lage middag. Når Benjamin går lei må jeg skynde meg ned på gulvet for å leke litt igjen.
Jeg tar ham som regel med meg opp til kjøkkenbenken, hvor jeg forklarer ham enda mer hva jeg gjør. Vi rører litt sammen, så Benjamin kan få en virkelighetsoppfatning av hva jeg forklarer med ord han ikke helt vet hva betyr ennå. Han uttrykker litt usikkerhet, men samtidig at han syntes det er gøy.
Middagsstundene er til tider litt utfordrende. Jeg har sittet med han både en og to timer. Dette er vel hva alle kaller «normalt» med disse små som ikke alltid er like begeistret for middagsmat.  



En middagslur kan fort snike seg på <3


Når middagen er unnagjort tar vi oss gjerne en tur ut, sammen med andre eller bare oss to. Når det bare er oss synger vi mye. Jeg er riktignok ganske tonedøv, men for Benjamin er det godt nok. Med Sabeltann på anlegget selvfølgelig.


Når klokken nærmer seg 19, spiser vi kveldsmat med musikk i bakgrunnen. Dette et vel favorittmåltidet hans, og han spiser alltid opp og vi ler mye sammen.
Hver kveld synger jeg natta-sang for ham. Jeg vet ikke om han ler av sangstemmen min, eller om det er gleden over å være i senga, men latteren runger høyt.
Jeg legger så hånden min på panna hans, ber for ham og forteller hvor høyt jeg elsker ham. Da girer han seg opp. Han vet at nå er det sovetid, og at mamma forlater rommet. Han tøyser og leker i en times tid, før han til slutt sovner.
Når Benjamin er lagt er det duket for andre huslige plikter. Nyvasket tøy må henges opp, leiligheten vaskes, skolearbeid gjøres og håndballkamper analyseres.

Ja, tiden er knapp og døgnet skulle gjerne hatt flere timer innimellom.
Jeg har bestemt meg for å nå noen mål, og veien mot de målene er av og til ganske tung å gå.
Men en ting har jeg i alle fall lært:
Veien til lykke skal jeg gå på mine egne bein.

 

Følg oss gjerne på snappchat om du ønsker :D  -  Carri23  

BRUTTE LØFTER

Det begynner å spisse seg til på skolen nå.
Flere innleveringer skal ferdigstilles, og eksamener står for dør.
I og med at jeg strøk på en eksamen før sommeren, måtte jeg ta den igjen. Jeg har jobbet jevnt og trutt hele tiden de siste ukene, for å unngå å stryke igjen.
Håndballen er også i gang for fullt, og det tar mye tid. Selv om jeg har den mest tålmodige gutten i denne verden, kjenner jeg helt klart på en dårlig samvittighet for å ikke leke like mye sammen med ham som jeg pleier.

Forrige uke spurte jeg BF om Benjamin kunne være en ekstra dag hos ham i forbindelse med pappahelg. Etter en del fram og tilbake gikk han faktisk med på dette.
Samtidig prøvde han å overtale meg til å godta en samværsordning han er tilfreds med. Jeg har tydelig gitt min mening om at jeg ønsker Benjamins beste. Og jeg mener at det er å være så mye som mulig sammen med begge foreldrene sine. Da vi ikke kom til noen enighet, ville BF trekke seg fra avtalen om den ekstra dagen. Jeg sto på mitt og sa at han ikke kunne bruke det som trussel og at en avtale er og blir en avtale.
Ettersom BF alltid har vært nøye på at jeg må holde mine avtaler, er det vel bare  rett og rimelig at han holder sine?
Han bekreftet omsider, at om samværsordningen ble innrapportert til familiekontoret, hadde vi en avtale. Jeg senket derfor skuldrene.

Torsdag morgen leverte jeg Benjamin som vanlig i barnehagen.
Da jeg var ferdig med å pakke tingene hans, kjørte jeg dem opp til BF. Jeg pleier alltid å legge tingene utenfor døren hans. Da jeg kjørte derfra, ringte jeg ham og informerte om at jeg hadde lagt tingene i boden hans denne gangen, siden det var en del katter utenfor, og jeg ville unngå at sakene ble tisset på.
Deretter fortalte jeg at Benjamin ikke hadde protesen i og at BF måtte smøre øyet før leggetid samt påfølgende morgen før han satte inn protesen igjen.
Han bekreftet at han skulle gjøre det. Helt til slutt spurte jeg om det var greit at jeg ringte igjen i 17-tiden for å snakke med Benjamin.
Dette er en fast rutine når Benjamin er hos BF, for å gi Benjamin en forventning og trygghet om at mamma er der, selv om jeg ikke er fysisk sammen med han. Synspsykologen anbefaler meg å gjøre dette fordi det er Benjamins beste.
BF bekreftet at klokken 17 passet fint.

Jeg reiste til Sandefjord. Denne gangen for å dømme en kvartfinale i junior-NM. En kamp jeg har sett fram til siden dagen den lå i oppsettet vårt. To gode lag i kampen mot en semifinale.
Selv om det kriblet litt ekstra i dommermagen inn mot denne kampen, var vi godt forberedt.
To og en halv time lå bak oss, og vi nærmet oss Vestfold. Musikken i bilen ble avbrutt av at telefonen ringte.
Da jeg så hvem som ringte, stoppet hjertet mitt opp.
Barnehagen.
BF hadde ikke hentet Benjamin. Magen min vrengte seg, og tusen tanker gikk igjennom hodet.
«BF sier dere ikke har noen avtale»
Jeg ble fysisk dårlig. Tårene rant.  Et slikt svik hadde jeg ikke kjent på siden han forlot oss året før.
Jeg var i totalt sjokk, og visste verken hva jeg skulle si eller gjøre.
Fire timer tidligere hadde vi jo snakket sammen! Tonen hadde til og med vært fin. Jeg heiv meg på telefonen til BF, og raste mot ham.
«Det er du som er syk i hodet, som forlater Benjamin på denne måten» var svaret jeg fikk.
Jeg spurte spisst om hvorfor han ikke hadde sagt noe da vi snakket sammen bare noen få timer tidligere. Han påsto at han trodde jeg snakket om fredagen. Selv om vi hadde avtalt at jeg skulle ringe klokken 17 samme dag? Og at han måtte huske å smøre øye til Benjamin før han la seg?
Ja, jøss
Etter å ha hørt på meg forklare hvorfor jeg var hellig overbevist om at vi hadde en avtale, la han bare på.  
Jeg ringte tilbake til barnehagen, vanvittig fortvilet.
Lederen i barnehagen tilbydde seg å ringe BF for å høre om han likevel kunne stille opp.
Kort tid etter ringte hun tilbake og fortalte at det hadde ordnet seg.
Den kritiske delen var løst. Benjamin ble hentet.
Men til hvilken pris?
En far som blåser i å hente sønnen sin i barnehagen, for å være stygg mot barnemor. En barnemor han i tillegg kaller syk i hodet.
Det som er trist er at alt dette kun går utover én person; Benjamin.

Mammahjertet blør enda. Benjamin kan ikke, og skal ikke, oppleve dette en gang til.  
Både barnevernet og advokaten min ble informert om hendelsen. Men det er lite de kan gjøre, annet enn å notere hendelsen.
Jeg ringte til BF noen timer senere og spurte pent om jeg kunne få snakke med Benjamin. Det kunne jeg bare glemme.
«Det skjer ikke at du får snakke med ham. Ring i morgen eller noe»
Selv om hjertet mitt ville kjempe for å snakke med Benjamin, valgte jeg å ikke gå inn i kampen denne gangen.
BF ville tydeligvis ikke Benjamins beste.
Jeg la meg den nattet med gråt i halsen. Og atter en gang med en hjelpeløs følelse.

Da jeg møtte meg selv - i døra

Jeg har alltid vært en person som står i kampene.
Urettferdighet er det verste jeg vet om. Allerede som 14-åring startet jeg med håndballdømming, og fant fort ut at dette var noe jeg likte. Jeg syntes det var veldig moro å drive med håndballen på en annen måte enn å spille. Men det gikk nok mer på at jeg kunne bestemme, samt all oppmerksomhet man fikk rundt det.
Allerede da var jeg en dramaqueen av første klasse. Jeg tok igjen og ropte alltid høyest. Jeg måtte alltid fortelle hva jeg mente.
En del tyn/kjeft jeg fikk var nok ufortjent, men når man velger å stå i kampen og rope høyest, må man ta det man får.
Jeg ble kalt en ledertype, men mener selv at ordet «sjef» er mer passende. Jeg var alltid innblandet i noe.
Dette er noe som har gitt meg en rekke uvenner opp igjennom årene. Det er prisen å betale for at jeg alltid skulle være så «tøff i trynet». Det var viktig for meg å alltid få siste ordet, og ikke minst alltid ha rett.
Det var nok av mennesker rundt meg som påpekte dette, men det utgjorde ingen forskjell. Jeg hadde jo tross alt rett!
I senere tid, da jeg startet en karriere innen håndballdømming, har dette bydd på større utfordringer enn noen gang.

I en håndballkamp utspiller det seg omlag 1000 situasjoner.
Jeg hadde aldri feil. 1000 avgjørelser, og ingen var feil?
Det sier seg selv at det ikke er mulig. Jeg tok grep om kampene, og skulle forsvare hver eneste avgjørelse jeg tok. Jeg skulle overbevise lagledere, spillere og publikum om at jeg hadde rett.
Dialog var det lite av og kommunikasjon hadde jeg så vidt hørt om.

I våres var min makker og jeg Oslo. Vi skulle dømme en kamp i kvinnenes første divisjon. Det var på denne tiden mye snakk om at noen av dommerparene i vår utviklingsgruppe skulle få debutere i eliteserien(øverste nivået i Norge). Vi hadde jobbet hardt mot at dette skulle bli oss. I tillegg hadde jeg en situasjon hjemme med Benjamin, som ikke alltid var like lett å løse. Men dette viste også at jeg ofret mye.
Vi hadde kommet tidlig til kamp og spiste lunsj sammen med observatøren fra NHF (Norges Håndballforbund). Vi snakket mye om vår utvikling som dommerpar. Vi var blitt sterke på utviklingsområdene som måtte til. Men det var noe som holdt oss igjen: Min arroganse.
Med andre ord, holdningen min mot andre mennesker. Vi ville altså ikke få debutere på et høyere nivå før jeg endret meg.

Væremåten min var noe som lenge hadde blitt påpekt, men jeg skjønte ikke før nettopp da at jeg måtte gjøre drastiske endringer.
Hvordan skal man endre på den personen man er? Jeg snakket med mange, men ble ikke noe klokere på hvordan jeg kunne gjøre endringer.
Vendepunktet kom da jeg møtte vår nåværende leder. Han sa:
 «Du skal ikke endre personligheten din, men du må bruke den annerledes»
Dette var en ny måte å tenke på.

Situasjonen med BF ble aldri bedre, så vi fikk tilbud om å ta et foreldrekurs. Dette handlet om å møte barnas behov, gi dem respons på følelsene sine, og gi dem riktig trygghet til riktig tid. Underveis i dette kurset begynte jeg å reflektere over hva dette egentlig betydde.
Gi trygghet, møte barna i følelsene sine og hjelpe dem å håndtere dem.         

Jeg tok det med meg i hverdagslivet generelt; å møte alle mennesker i situasjonen de er i på en måte som er hensiktsmessig. Gi medfølelse, og ikke mist respekt. Ikke alltid måtte ytre min mening, men bare lytte.
Gi av meg selv, istedenfor å bare ta plass.
Jeg tok det så med meg på banen. Startet med å lytte til frustrerte spillere og lagledere. Heller ta med meg hva de sa til neste situasjon enn å diskutere og overbevise om at jeg hadde rett.
Ta opp hånden når jeg gjorde feil. Når jeg hadde dømt en ting, kunne jeg uansett ikke gjøre det om. Akkurat som når man sier stygge eller gjør dumme ting. Man ikke få det ugjort, men man kan beklage og ta lærdom så man ikke gjentar feilene.
og ikke minst; møte mennesker med ydmykhet.
Om jeg er uenig, hva betyr det?
Det viktigste er at jeg gir av meg selv slik at andre føler seg sett og hørt.

Endringene kom fort. Jeg gikk fra «sjefsrollen» til å bli en leder.
Jeg har aldri vært feilfri, og kommer aldri til å bli det. Men hver dag kan jeg jobbe mot å bli den beste utgaven av meg selv.
Siden den avgjørende samtalen i våres har jeg kommet en lang vei. Jeg har ikke endret personligheten min, men jeg jobber med å bruke den annerledes.
Jeg har fremdeles en vei å gå. Men hver eneste dag jobber jeg med å være en dyktig leder, en god venn og ikke minst en flink mamma.

Evig takknemlig!

1. august i år begynte Benjamin i barnehage.
Alle rundt oss var veldig skeptiske til hvordan dette ville gå for en liten gutt som ikke kan se.
Det er første gangen et blindt barn går i denne barnehagen, og de ansatte der var nok aller mest spent.
Jeg er en aktiv håndballmamma og har hatt med meg Benjamin mange ganger i hallen. Der storkoser han seg, så en barnehagestart hadde jeg bare gode følelser for.
100 prosent av tiden i barnehagen har han en assistent som følger ham opp, og han fikk raskt tillit til «hoved-assistenten». På løpende bånd fikk han også tillit til samtlige av de andre som jobber på avdelingen.
Dette gjør så godt for mammahjertet. Gutten min strekker armene mot assistentene hver morgen og har nesten ikke tid til å gi meg klem før jeg drar.  
Helt siden vi fikk vite at Benjamin ikke kunne se, har ting gått så utrolig fort. Den ene nye og overveldende utfordringen etter den andre deiset ned i fanget mitt, og det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle gripe ting fatt og  hvor jeg skulle henvende meg for å få den hjelpen jeg trengte.
Jeg har lest mange historier om familier som kjemper mot helsevesen, kommune og spesialtjenester for å få hjelpen de har krav på.
Men i vår kommune er det stikk motsatt.
Jeg måtte ikke engang ta så mye som en telefon før den ene tjenesten etter den andre ringte meg og avtalte møter.
Det var helsesøster som sto bak.
På kort tid hadde vi en ansvarsgruppe med fysioterapeut, helsesøster, lege, PPT og spesialpedagog. I tillegg til samarbeid med StatPed og HABU (Habilitering for barn og Unge). Alle kom de på løpende bånd.
Kommunen har stilt opp med hjelpemidler, oppfølging og veiledning. Ikke engang har jeg måtte søke om noe til Benjamin, det har fysioterapeuten gjort for meg.
Vennesla kommune har aldri før hatt et blindt barn (kun voksne og svaksynte barn). Det skulle man imidlertid aldri tro.
De har lest seg opp, studert og tatt kurs om blindhet som en funksjonshemning.
De har vært helt fantastiske og unike i jobben de gjør. Både fysioterapeut og spesialpedagog har før samtlige hjemmebesøk spurt om det passer å komme. Har det ikke passet, har det aldri vært noe problem å utsette.
Service, hensyn og omtanke på sitt aller beste.
Aldri hadde jeg forventet dette, heller aldri trodd at sånt var mulig. Jeg er ydmyk og ekstremt takknemlig for all hjelp, støtte og veiledning de har gitt.

Tiden var inne for å velge barnehage.
Vi besøkte den kommunen anbefalte, og hjertet mitt kjente på trygghet ved første møte. Selv kunne de fortelle at de nesten hadde kranglet om hvem som skulle få lov til å ha Benjamin på sin avdeling. De gledet seg sånn til å bli kjent med min lille gutt, og gleden over å høre dette klarer jeg nesten ikke å beskrive.
De har også stilt opp på veiledningsmøter, både før og etter at Benjamin tok fatt på den nye hverdagen sin.
De har lagt alt til rette for at han skal ha det best mulig i barnehagen. Samarbeid mellom instansene vil jeg si er alfa og omega når det er mange som jobber mot ett felles mål.
Det er bare å ta av seg hatten for menneskene i denne kommunen. Jeg har en blind gutt som går i en helt vanlig barnehage. Der blir han sett, hørt og møtt på samme måte som alle andre barn.
Og akkurat slik det skal være! :D

Det tunge valget

Etter infeksjonen Benjamin fikk i april 2017, trakk øyet seg sammen og ble veldig lite.
Han har siden da hatt protese på øyet for å stimulere øyebenet. Hver åttende uke reiste vi i en periode til Oslo for å sette inn større protese.
I og med at hans eget øye enda var bak protesen, var infeksjonsfaren og irritasjonen stor. Protesen måtte tas ut hver kveld, slik at øyet fikk hvile. Nøye vask var naturlig nok viktig. 
Etter en del måneder så legene at dette likevel ikke var stimulerende nok for utviklingen. Jeg fikk valget mellom å fjerne øyet eller la det være som det var. Risikoen ved å velge alternativ nummer to var skjevheter i ansiktet, problemer med kjeven og eventuelt nesen. Om valget falt på å fjerne øyet, for å legge inn en erstatning, ville det bety at jeg tok fra Benjamins mulighet til å kunne se om det skulle komme en «kur» i fremtiden.
Men sjansene for at dette skal skje, er svært små. Valget ble også lettere å ta da legene anbefalte operasjon.
100 prosent sikkert var det at Benjamin ville få komplikasjoner i framtiden dersom jeg valgte å droppe operasjon.
Jeg fulgte til slutt hjertet mitt; å gjøre det man kan for å unngå fremtidige komplikasjoner,  andre vanskeligheter og mobbing
Valget falt derfor på operasjon. 


(musikk på veien hjalp godt på en ellers tålmodig gutt)

 

~  7. juni. Tre timer med høy puls.
Jeg snakket ikke mer enn jeg absolutt måtte med BF på dette tidspunktet. Etter alle akutte innleggelser med Benjamin og en far som kom og gikk når det passet ham selv, var dette noe jeg ønsket å gjøre alene, men som han plutselig insisterte på å delta på.
Ettersom vi to i samme rom for lenge ikke ville ende godt, kom jeg opp med en løsning: Jeg skulle reise inn med Benjamin og være sammen med ham i all forberedelse inn mot inngrepet. BF skulle ta han med seg hjem, ettersom det også var hans helg.
BF møtte oss rett før Benjamin ble hentet. Jeg holdt gutten min i armene mine da legene ga ham sovemidler. I løpet av tre sekunder var han vekk. Jeg ble fulgt ut av rommet og ble fortalt at dette var noe som kom til å ta to timer.
Jeg startet nedtellingen.
Da to timer var gått og ingen beskjed var fått, ble jeg nervøs. Jeg gikk opp og ned gangene og hver gang en sykepleier kom ut fra rommet, steg håpet mitt. Ikke før det var gått ytterligere en time kom en sykepleier mot meg og sa at legen nå var ferdig.
Noen utfordringer hadde de hatt, men operasjonen var mer enn vellykket. Tårene trillet av glede denne gangen!
Jeg løp ned trappene til observasjonsrommet. Lengselen etter å bare få se gutten min og holde rundt ham ble ikke mindre da sykepleieren sa at vi ikke måtte røre ham før han våknet.
Der lå han, min lille helt. Jeg tror han ble glad for å høre mammas stemme. Det tok nemlig ikke lang tid før han ville opp i sengen å sitte.
Ør og i ubalanse var det godt å bli støttet av mamma. Han la hodet sitt inntil meg. Jeg hold rundt ham slik jeg alltid gjør.
Benjamin var den første som ble operert den dagen, og den siste som forlot observasjonsalen. Han trengte tid på å komme seg etter inngrepet, og sovnet raskt da vi ble sendt ned på barneavdelingen.
Klokken 12 neste dag møtte vi kirurgen for å gå igjennom rutiner og alt som var viktig å passe på de kommende ukene. Gult puss og feber var det viktigste å unngå. Benjamin kunne ikke bade utendørs, og med en sommer som i år og en gutt som er ekstremt badeglad, var ikke det så kult.
Stemmingen mellom BF og meg var overraskende bra.
Men dette endret seg drastisk da legen kom med papirer på pleiepenger.
Jeg hadde på det tidspunktet fullført mine eksamener og hadde dermed sommerferie. Derfor var det ingen grunn til at jeg skulle motta pleiepenger grunnet tapt arbeidsfortjeneste.
BF hadde imidlertid krav på dette ettersom han hadde tatt to dager fri fra jobb grunnet operasjonen. Legen hadde skrevet pleiepenger for tre uker fram i tid, siden Benjamin måtte passes på kontinuerlig.
BF ville benytte seg av disse «fridagene».
«Så fint at du vil være sammen med Benjamin når han er nyoperert. Det setter jeg veldig pris på» sa jeg glad.
Gleden ble kortvarig.
«Jeg har ikke mulighet til å være hjemme. Det er et bygg som snart skal stå ferdig, så jeg må på jobb» svarte han.
Et øyeblikks håp om at pappahjertet virkelig hadde begynt å banke, ble knust på få sekunder.
BF ønsket altså å melde inn til NAV at han var borte fra jobb, selv om dette var ren løgn, Han ønsket seg tre uker med dobbel lønn.
Jeg sa klart ifra om at jeg ikke likte dette og at jeg syntes det var utrolig trist at han skal utnytte systemet på en så egoistisk måte.
Og ikke bare systemet, for han ville i samme slengen utnytte sin egen sønn. Benjamin trengte ekstra pleie og omsorg nå, ikke en far som ville tjene penger på hans smertefulle tid.
Like før BF skulle til å undertegne for dagene han skulle ha betalt, snudde han seg mot meg og spurte om jeg kom til å ødelegge for ham.
Jeg ba ham utdype.
«Må jeg ha Benjamin noe mer om jeg skriver alle ukene?»
Jeg trodde knapt det jeg hørte.
«Du burde være der for sønnen din, i alle fall om du får betalt for det»
Han vendte blikket bort fra meg. Det var ikke vanskelig å se at han var irritert. Under resten av samtalen med legen var han stille. Da dørene gikk igjen og vi var på vei ned med heisen, så han på meg  med sinte øyne og utbrøt:
«Når jeg får en gangs skyld kan tjene litt ekstra penger, så skal du ødelegge. At det er mulig!»
Jeg så stumt på ham, i totalt sjokk, før jeg responderte:
«Nei, hør her. Du har sjansen til å være hjemme, med betaling, for å støtte sønnen din etter en kraftig operasjon. Og du skal verken bruke tid og penger på ham. Ta deg ei bolle og tenk over hva du driver med»
Hele veien mot barneavdelingen lyste sinnet opp. Prøvde jeg å snakke med ham, ville han verken se på eller svare meg.
Benjamin sov heldigvis. Men jeg skjønte fort at vi ikke kunne være i samme rom når han våknet.
Ettersom jeg hadde vært der dagene i forveien, og det var pappahelg, måtte jeg reise. Det var med tungt hjerte jeg dro fra Benjamin den dagen. Jeg hadde ordnet soveplass ikke langt unna hotellet så lenge Benjamin var i Oslo, skulle jeg også være det.

Morgenen etter sendte jeg melding til BF og spurte om når de skulle reise hjemover. Kanskje jeg rakk være litt med Benjamin før de dro?
Jeg fikk ikke svar. Så jeg slo på tråden. Ingen tok telefonen.
BF hadde insistert på å kjøre bil hjem alene med en nyoperert gutt, noe jeg var skikkelige uenig i, da han kunne fått all annen type transport. På Helsebussen var det også fagfolk tilstede om noe skulle oppstå.
Men han sto på sitt.
Klokken ble seks på kvelden. Jeg hadde ennå ikke hørt noe. Så jeg sendte ny melding der jeg skrev at avtalen var at han skulle si ifra når de tok fatt på turen hjem til Sørlandet, samt ringe underveis og gi beskjed når de var framme.
Jeg var engstelig for Benjamin. Engstelsen ble ikke mindre når jeg ikke fikk respons.
Han ringte meg imidlertid umiddelbart da jeg sa at jeg måtte kontakte Barnevernet dersom det var slik at han unngikk å svare meg.
Forklaringen var at han ikke hadde hatt tid.

Søndagen kunne ikke komme fort nok. Jeg følte meg ikke 100 prosent trygg før jeg hadde gutten min hjemme.
Ikke nok med at de hadde kjørt alene hjem fra Oslo; to dager senere skulle de også kjøre i til sammen seks timer for å delta i en dåp.
Nyopererte Benjamin skulle altså utsettes for mer langkjøring og i tillegg et selskap med mange andre mennesker (smittefare).
En utslitt gutt kom hjem den søndagskvelden.
Ikke hadde han spist siden klokken to heller. Jeg var rasende inni meg, men beholdt roen så godt jeg kunne. Nå var han i alle fall hjemme, og skulle få all ro, kjærlighet og omsorg han trengte og fortjente.

Etter to uker i store smerter begynte ting endelig å roe seg. Benjamin viste tegn på at han var glad og fornøyd igjen.
Ny samværshelg med BF sto for dør. Jeg slappet mer av denne helgen enn den forrige.
Søndagen kom, mamma var der for at ting skulle gå rolig for seg under overlevering.
Benjamin virket varm. Febermålet viste 38,2. Jeg ringte legevakten, ettersom kirurgen hadde sagt at en lege måtte ta stilling til hva som måtte gjøres ved feber eller puss i øyet. Vi fikk time kort tid etter.
Jeg informerte BF om hva som skjedde og spurte om ikke han hadde merket noe siden han ikke hadde sagt noe da han leverte.
Benjamin hadde kjentes varm ut tidligere på dagen, og vist 37,7 i temperatur da han målte. Men BF mente dette ikke var feber og valgte å ignorere det.
Normalt sett er jo dette en temperatur man kan ignorere, men hos et barn som er nyoperert kan man altså ikke det.
Da vi ankom legevakten var temperaturen steget til 39,2 og han hadde også en forhøyet CRP. I samråd med øyenlegene i Arendal besluttet vi å komme inn.
Vi satte kursen mot Arendal sykehus. Uten BF vel og merke. Han måtte sove etter pappahelg..
I Arendal ble vi over natten. Mandag morgen viste ting seg å være greit. Så med en dobbelt dose antibiotika vendte vi snuten hjem igjen. Etter en knapp uke var Benjamin heldigvis frisk.
Sommerferien kunne endelig begynne for fullt :D

Når pappa ikke vil..

 

Få måneder før barnefar (kalles BF heretter) og jeg gikk fra hverandre, tok jeg fatt på en bachelorgrad på UiA.
Som så mange vet, krever det sitt å være bachelorstudent. Enda mer kreves det av oss som har små barn.
Benjamin hadde ennå ikke begynt i barnehage, så hverdagen var til tider en vrien kabal å legge.
Han skulle ha stimuli til å utvikle seg. Lære å krype, sitte, stå, gå og snakke. Dette er noe som i de fleste tilfeller går av seg selv, hos oss tar det litt lenger tid.
Det ble mye lesing når Benjamin sov. Heldigvis hadde jeg også en mamma som trillet turer med ham. Jeg ønsket fortsatt at BF og jeg skulle klare å fungere som en familie, det var jo det beste for sønnen vår.
Han trengte tid. Samtidig uttrykte han flere ganger at han både ønsket, håpet og trodde at vi ville finne tilbake til hverandre.
Vi var som et kjærestepar som bodde hver for seg. Jeg var en alenemamma som levde i håp om at Benjamin skulle få tilbake pappaen sin i hverdagen.

Det nærmet seg jul, noe jeg gruet meg til.
For de siste fire årene hadde jeg jo feiret den sammen med BF.
Hva nå?
Etter et besøk hos familien min i Sandefjord, bare en uke før julaften, bestemte jeg meg for å reise hjem en dag tidligere enn planlagt. På veien hjem forsøkte jeg å ringe BF måtte ha noen av Benjamins ting som stod igjen etter tidligere samvær.
Han var opptatt og kunne ikke snakke. Så jeg sendte ham en melding og informerte om at jeg kom innom.
Det var blitt sent på kveld. Jeg visste BF skulle på jobb dagen etter, og pleide derfor å legge seg tidlig. Likevel tok jeg sjansen på å kjøre innom på vei hjem for å se om han var våken.
Lysene i stua indikerte at han var våken. Døren var ulåst.
Jeg ringte på, ventet et minutts tid før jeg åpnet den. Vi hadde alltid bare banket på og gått inn til hverandre, og denne gangen ble intet unntak.
Jeg gikk inn, men skulle ønske jeg hadde latt være ...
En redd og usikker stemme møtte meg fra soverommet.
«Hallo?»
Jeg gikk rolig inn og skrudde på lyset.
Alt skjedde så utrolig fort.
Der lå han i senga som for kort tid siden var vår. Den jeg hadde ligget i bare en uke tidligere. Sammen med ham.
Denne uka var sengen visstnok tildelt en annen.
Det er vanskelig, om ikke umulig, å beskrive følelsene som raste gjennom meg akkurat da det gikk opp for meg at han lå der med ei som ikke var meg.
Sinne og tårer. Om hverandre.
Jeg klarte ikke å styre meg. Jeg måte finne ut hvem denne jenta var. Ikke fordi jeg skulle gjøre henne noe, men var det en venninne? Ei jeg kjente? Jeg prøvde å rive av henne dyna.
Da reiste BF seg og beskyttet henne. Mer enn han noen gang hadde beskyttet meg.
Han var tydelig sint og dyttet meg ut av rommet.
Jeg så svart. Alt ble svart. Jeg banket og sparket på døren. Hylte og strigråt. Ba han komme ut å forklare seg.
Det tok ikke lang tid før han kom ut.
«Du er jo gal i hodet! Dette er du skyld i selv»
Tårene rant nedover kinnene. Han hadde jo fått hjertet mitt, hele hjertet mitt. Og nå var han i ferd med å tråkke det i stykker.
Aldri før hadde jeg følt meg så liten og verdiløs.

Natten ble lang. Takk Gud for gode venninner som kom på minuttet da jeg ringte etter hjelp.
Han på sin side, ringte meg flere ganger den natten og presiserte at dette var min egen feil.

Lillejulaften hadde vi en lang prat.
Det kom aldri noen beklagelse, men jeg la det til slutt vekk.
Benjamin og jeg skulle feire jul hos min storesøster. Tanken på at BF ikke skulle få se sønnen sin på selveste julaften ble for vond. Derfor stod vi tidlig opp og kjørte to timer for å overraske ham med å gi han og Benjamin noen timer sammen.
Dessverre synes jeg han verken virket takknemlig eller glad for overraskelsen.
Ikke takket han for det heller.

2018 snek seg inn. Et nytt år med nye muligheter. Benjamin hadde vært frisk lenge nå. Han var inne i en god periode.
Men så meldte februar sin ankomst ...
Benjamin hadde høy feber og var veldig slapp. Det hadde tidligere vært mye av dette, så jeg ble tidlig beroliget av legevaktens beskjed om å gi Benjamin inntil tre Paracet i døgnet.
14. februar. Tidlig en onsdag morgen. Jeg bar en helt utslått gutt i armene mine. Han ga ikke særlig respons, bare sutret litt fra tid til annen.
Plutselig begynte han å riste og jeg mistet brått kontakten med han. Slik holdt han det gående i nesten en halvtime før jeg tok meg selv i å tenke at dette ikke kunne være normalt. Jeg kjente at situasjonen var litt ute av kontroll, men var merkelig nok likevel ikke redd.
Det satt langt inne å kontakte legevakten, vi var tross alt blitt gjengangere der. Men noe var absolutt ikke som det skulle, så jeg ringte. Jeg forklarte situasjonen, og det tok ikke lang tid før damen i andre enden skjønte hva som var på ferde. Benjamin hadde feberkramper.
Redselen kom i rekordfart, tårene med. De sendte en ambulanse.
Krampene stoppet da ambulansen kom, men inn på sykehuset måtte vi. Jeg ga selvfølgelig beskjed til BF, som møtte oss på akuttmottaket.
Vi gikk sammen inn. Benjamin var rolig nå. Ting virket stabilt. Vi ble møtt av gode sykepleiere mens vi ventet på legen.
En liten time var gått da BF plutselig sa «Jeg må gå, jeg skal i bursdag».
Ordene rystet meg. Her lå sønnen hans på akuttmottaket etter feberkrampe, og han skulle altså prioritere en bursdag.
Hans mor fylte 60 år. Jeg vet at i alle fall min mamma hadde avlyst feiringen hvis barnebarnet hennes lå på sykehuset etter en slik hendelse.
Men ikke alle er vi like ...

Jeg sa klart ifra om hva jeg mente om prioriteringen hans, men det utgjorde ingen forskjell. Han skulle i bursdag.
Og han gikk i bursdag.
Den dagen tok hjertet mitt en endelig avskjed med BF.
Aldri i livet om jeg ville kjempe for en mann som behandlet barnet sitt på denne måten.
Her startet egentlig den evige kampen. Han hadde tidligere sagt at han skulle lage et helvete om jeg gikk til NAV for å kreve bidrag, så jeg hadde gått med på at han betalte 2.000 kroner mindre enn han egentlig skulle, for å bevare freden.
Nå skulle derimot rett være rett.
Det var en meget misfornøyd mann som ringte meg da han fikk papirene i posten. Men det brydde meg lite.
En rekke overleveringer av Benjamin endte i det man kan kalle tredje verdenskrig. Om jeg ikke var alvorlig syk i hode, så var jeg gal.
Jeg har i mange sammenhenger sagt mye stygt til BF. Det er mye jeg må ta på min kappe. Og det er mye jeg gjerne skulle hatt ugjort.
Det føler jeg er viktig å få fram. Men jeg har aldri sagt noe slikt med benjamin til stede. Uansett hvor høy min frustrasjon har vært overfor BF, har Benjamin aldri fått tatt del i det. Dette er noe BF ikke har tatt hensyn til. Ordene har flydd vegg imellom, samtidig som han har hatt Benjamin i armene sine. En lien gutt som lever på stemmer, jeg tørr ikke tenke på hva som har gått igjennom tankene hans.

Jeg ønsker en stabil, god og forutsigbar framtid for Benjamin. Han trenger enda mer nærhet enn seende barn gjør.
Så det er alfa omega å gi ham det.
Jeg har kjempet en lang kamp mot BF for å få han til å involvere seg mer; delta på veiledning, kurs, sykehus, med mer. Og ikke minst det å bare være der mer for sønnen sin.
Jeg har bedt kommunen, meklingskontoret og andre autoritære mennesker om hjelp. Da jeg spurte BFs familie om hjelp, var responsen at jeg er en dårlig mor. 

Jeg står nå i en posisjon hvor far ikke vil gi fra seg samværet sitt, men han vil heller ikke ha mer. Så lenge han er inni bildet, vil jeg heller ikke få hjelp av kommunen. Da må han frivillig trekke seg ut.
Dette kommer han aldri til å gjøre, da det selvfølgelig vil sette ham i et dårlig lys. Å skulle ta denne saken til retten vil også være vanskelig.
Å kjempe for at far og sønn skal ha mer tid sammen er nytteløst så lenge far ikke ønsker. Det vil heller ikke være et bra samvær for gutten min.
Så jeg må slå meg til ro med at situasjonen er som den er. Gjøre så godt jeg kan for Benjamin sin framtid.

Jeg tror aldri jeg kan forberede meg godt nok mot den dagen Benjamin spør meg om hvorfor han ikke er mer med sammen pappen sin.

Da tre ble til to!

Jeg hadde fått en gutt som var avhengig av meg. Likevel følte jeg på en ensomhet jeg ikke helt klarte å beskrive. 

Benjamin hadde enorme trykkforskjeller i øynene, og vi pendlet opptil flere ganger i uken til sykehuset i Arendal.
En time hver vei, alene med tankene mine. Tanker om hvordan framtida ville bli.
Barnefar var der, likevel var han ikke en del av det. Vi kunne ikke snakke sammen, det førte til store krangler. Utad virket ting bra, det fortalte venner meg.
Men slik var de så absolutt ikke.

De hvite veggene føltes ikke lenger trygge.
En liten hjelpeløs gutt, innlagt på barneavdelingen hele åtte ganger i løpet av de første syv månedene av livet sitt. Jeg var der med ham til alle tider.
Netter hvor han bare skrek. Hjelpeløshet er følelsen som best beskriver hvordan jeg hadde det. Det var uforståelig hvorfor Benjamin var så mye dårlig og hadde så store smerter. Ingen smertelindring hjalp.
Barnefar trakk seg bare mer og mer unna oss begge. Han taklet dette dårlig. Sannheten var at jeg hadde blitt alenemamma selv om jeg var sammen med han som kalte seg pappa. Ting mellom oss ble bare dårligere og dårligere. Å skulle ta vare på et lite barn, seg selv og en tredje part, ble for mye i lengden. Jeg var lagt ifra feilfri.
Da kom et nytt vendepunkt i livet til Benjamin.
Det var en sen kveld på legevakten, Benjamin begynte å få feber. Legen mente det var en uskyldig influensa på vei. Jeg reiste hjem, beroliget av doktorens ord.
Dagen etter var det noe som stakk ut av det venstre øyet hans. Jeg kontaktet legevakten på nytt, og vi fikk time relativt fort.
Det var noe der som ikke skulle være der, det så legen også. Jeg ba henne kontakte øyeavdelingen i Arendal.
Vi ble avvist.
Øyenlegen mente vi måtte innom akutten på sykehuset i Kristiansand. Hun mente dette var noe for en barnelege. Jeg gav meg ikke med det første, andre, heller ikke tredje. Men øyenlegen stod på sitt, vi måtte innom barnelegen på akutten. Det var sent, og dette var nok en av grunnen til at øyelegen avviste oss. Hun var bakvakt, og måtte rykke ut til sykehuset om vi skulle komme.
Jeg møtte en nyutdannet barnelege på akuttmottaket i Kristiansand. Han var veldig ydmyk og forståelsesfull, men hadde ikke sett noe lignende før. Overlegen kom fort til undersøkelsesrommet. Fortvilet så de på meg og sa «Det er ikke noe vi kan gjøre for dere».
Ikke bare var jeg frustrert, men jeg kjente på at sinnet bygde seg opp i meg. Unødvendige timer var kastet vekk på venting og endte med en konklusjon jeg forutså på forhånd.
Vi satt oss i bilen og rettet nesen mot Arendal. Nå måtte øyenlegen rykke ut. Vi ble møtt av en trøtt og lettere irritert lege.  Hun var tydelig ikke fornøyd med å måtte komme ut så sent. Jeg fikk en følelse av at; hva kan være akutt her, gutten er jo blind.
Trykke var på godt over 60, og når normalen er cirka 15, sier det seg selv at Benjamin hadde mye smerter. Jeg ga henne en tydelig tale om hva jeg mente om behandlingen, samt det at hun hadde avvist oss på forhånd.
Hun kunne ikke annet enn å legge seg flat.
Noen timer og en rekke medisiner senere var trykket akseptabelt. Vi ble innlagt på barneavdelingen til observasjon ettersom det fremdeles stakk noe ut av øyet.
Dagen etter var øyet verre enn noen gang.

Benjamin ble diskutert på legenes morgenmøte, situasjonen var ikke bra.
De jobbet med å få ned hevelsen, men det var vanskelig ettersom hele øyet nå var dekket. Benjamin ble lagt i narkose og det skulle tas MR av hodet. Bildene var vanskelige å tolke, så det tok noen dager før vi fikk svar: En kraftig infeksjon. Den ville gjort ham blind om han ikke allerede var det.
Jeg vet ikke om hell i uhell er riktig å si. Følelsene var blandet. Smertene hans var store. 
Noen dager senere, da Benjamin skulle få morgendosen med medisiner, hadde sykesøsteren glemt den ene medisinen og måtte gå tilbake og hente den. Jeg ble sittende å lese på de andre medisinene. Da observerte jeg noe som satte meg i totalt sjokk: Utløpsdato var i 2012! Hva betydde dette? Fem år gamle medisiner ...
Dette skulle jo ikke være fysisk mulig på et norsk sykehus. Jeg raste mot legen som hadde gitt oss disse. Tilfeldigvis var det samme lege som hadde avvist oss natten vi ankom.
Legene sa det ikke ville vært noe forskjell på resultatet på øye til Benjamin, med nyere medisiner. Men den beskjeden er ikke noe en mamma kan slå seg til ro med. Det ble sendt en avviksmelding, og jeg uttrykte tydelig min mening i denne.
Alle kan gjøre feil, men en slik feil skal ikke gjøres. Øyenlegen som nå hadde feilet to ganger overfor oss var ikke mye høy hatten.
Vi var innlagt i overkant av to uker. Det var i løpet av dette oppholdet at jeg tok en avgjørelse og alvorsprat med barnefar. Han var nødt å engasjere seg mer, ta tak og bli en pappa verdt å kalle pappa. Ellers måtte Benjamin og jeg flytte ut.
Etter seks lange måneder var jeg sliten av alle sykehusbesøk, gi Benjamin den kjærligheten han trengte og fortjente, holde forholdet med barnefar oppe, samtidig som jeg måtte ta vare på meg selv. Jeg kjente at dette ikke ville gå stort lenger. En endring måtte til.
Etter innleggelsen var det barnefar sin tur til å ha permisjon. To måneder. Jeg husker jeg var usikker på hvordan dette skulle gå. Ville Benjamin få den nærheten og kjærligheten han trengte? Det var også vanskelig å gi slipp på følelsen av kontroll, men dette måtte jeg la gå. Nå måtte jeg tenke på meg selv og la far få vise at han kunne ta ansvar.

Ukene gikk, og jeg opplevde at Benjamin og barnefar fikk et fint bånd. Jeg følte at dette var bra. Vi var en familie på tre!
Helt til det en dag bare snudde helt. Jeg var av sted og dømte en håndballkamp, da jeg mottok en melding fra barnefar.
«Jeg orker ikke dette mer».
Jeg bestemte meg i det øyeblikket for at det ble dråpen. Da jeg kom hjem snakket vi lenge sammen.
«Dette livet er ikke noe for meg, jeg må kunne gjøre hva jeg vil når jeg vil, nå er jeg låst fast». Setningene hans har brent seg inn i hjertet mitt. Ikke fordi jeg på det tidspunktet mistet kjærligheten jeg da trodde var mitt livs store.
Men fordi Benjamin den dagen mistet pappaen sin.
To uker senere flyttet Benjamin og jeg ut.

Nå var det oss to alene.

«Jeg kan ikke si det 100 prosent sikkert, men dette lover ikke godt»

Ordene har brent seg inn i hjertet mitt. Men jeg fant raskt ut at det er lite jeg kan gjøre med det annet enn å gi Benjamin samme mulighet som alle andre.

 

Vi levde i lykkerus. Han var perfekt. En måned for tidig født, men likevel 2805 gram og 47 cm lang. Han lignet sin far på en prikk. To var blitt til tre, og gleden over en frisk liten gutt var enorm.
Rutinesjekken på barsel gikk sin gang. Han var jo født i sete, så det måtte naturligvis følges opp. Men enn så lenge var alt som det skulle. Barnelegen brukte lang tid da hun sjekket øynene hans. Det var noe hun ikke fant. Hun så bekymret på sykepleieren, så ned på Benjamin igjen.
Så var det altså likevel noe som ikke stemte.
«Jeg finner ikke den røde refleksen i øynene hans»
Lite visste vi at dette var starten på en annerledes barseltid. Vi ble informert om at dette var veldig vanlig, spesielt hos for tidlig fødte. Vi fikk beskjed om at det ville komme en innkallelse i posten, og slo oss til ro med det.

Sju dager etter fødsel var det tid for hjemreise. Vi fikk et litt lengre opphold, ettersom Benjamin hadde en del gulsott og måtte i lysbehandling. Verdiene ble aldri helt stabile, selv om hudfargen normaliserte seg.
På vei ut av sykehuset ble jeg ringt av en sekretær ved øyeavdelingen på Arendal sykehus. De ville vi skulle komme allerede påfølgende dag. Jeg tenkte at det sikkert bare var sånn at de hadde fått en ledig time. I etterkant har jeg skjønt at det hastet.
8. november. Vi ankom Arendal ganske bekymringsfrie. Dette endret seg imidlertid fort. Øyenlegen som undersøkte Benjamin slet med å sette ord på hva hun så. Problemet var nemlig det hun ikke så. Flere leger ble kalt inn, til slutt også overlegen.
Han ba oss om å forlate rommet, om det ikke var et sterkt ønske at vi var tilstede. Andre spebarn ble hentet inn på undersøkelsesrom, og kort tid etterpå var dem ferdig. Etter 45 minutter begynte utålmodigheten min å ebbe ut. Det var i dette øyeblikk barnefar sa «Tenk om han er blind». Han prøvde å lette på den trykte stemmingen som var, men det hjalp ikke. Nøyaktig en time og 14 minutter var gått, da den ene øyenlegen var å se i gangen. Ansiktet hennes var likblekt og hun slet tydelig med å holde tilbake tårene.
Pulsen min raste av gårde. Hun sa ikke noe, bare ga oss et vink om å følge etter henne.
Da vi kom inn på undersøkelsesrommet var rommet ryddet, og det var satt fram to stoler. «Dere kan sette dere ned» sa overlegen.
Det er det siste jeg husker i løpet av de neste 40 minuttene, før jeg klarte å stille spørsmålet jeg fryktet svaret på.
«Sier du at sønnen min ikke kan se?»
«Jeg kan ikke si det 100 prosent sikkert, men det lover ikke godt»
Tårene silte nedover kinnene. Jeg ville bare skrike skrike høyere enn jeg noen gang hadde skreket. Men jeg var tom for krefter.
Akuttavdelingen i Kristiansand ville at vi skulle komme ned. De ville ta vare på oss over natten. Etter mye om og men fikk vi surret oss dit og den ene beskjeden etter den andre falt ned i fanget.
Benjamin hadde en lyd på hjertet. En lyd som måtte undersøkes videre. Som om verdenen ikke var sammenrast nok. Nå lå den i grus.
Vi ble videreført til Ullevål sykehus få dager senere, for en rekke flere undersøkelser.
Heldigvis viste det seg at denne lyden på hjertet var en god lyd, en lyd de kunne godta at var der. Hoftene etter fødselen viste seg også å være gode og stabile, samt verdiene på gulsotten hadde begynt å gå ned. Beskjeden vi hadde fått angående øynene til Benjamin endret seg ikke. Han var blind, og ville forbli blind. 
Det var ingenting de kunne gjøre for han. Netthinnen var så ekstremt skadet, og ved eventuelle operasjoner ville det bare påføre Benjamin smerter, uten noen som helst bedring. Denne gangen gråt jeg ikke, dette visste jeg jo. Telefonsamtalene jeg hadde til familie og gode venner glemmer jeg ikke med det første. Det var vondt, og brølene inni meg ble ikke mindre. Tanken på at Benjamin aldri skulle få se mammaen og pappaen sin, den vakre naturen eller de nydelige solnedgangene, var umenneskelig vondt å tenke på.
Jeg bestemte meg tidlig for at Benjamin skulle ha like muligheter som alle andre. Han skal aldri få høre at han ikke kan delta fordi han ikke kan se. Blindheten skal aldri få bli hans merkevare.
I Oslo ble det tatt en del prøver av Benjamin og oss, for å finne årsaken.
Overraskende nok tok det ikke mer enn to uker før vi fikk en ny telefon fra Ullevål, prøvesvarene var kommet.
At jeg fra den dagen og 18 år fram i tid skulle bære på en bekymring som skulle prege hver eneste dag, hadde jeg aldri sett for meg.
Det viste seg at årsaken til Benjamins blindhet er en genetisk feil. Han ble født med et sjeldent syndrom, som bare tre andre i Norge og kun 100 i hele verden har.
Norries syndrom. Du er født blind, sjansen for å med tiden miste hørselen er ekstremt stor, og man kan også utvikle kognitive feil.
Dette er trolig noe som utvikler seg rundt pubertetsalder. Det tok tid før det gikk opp for meg hva dette innebar.
Min sønn, min lille Benjamin, kan i en alder av 20 år, ikke å se, stå i fare for å ikke høre og vil trolig fungere som et barn på tre år i hodet.
Hver dag må jeg følge med på om Benjamin responderer på den måten som er forventet i hans alder og om han hører meg når jeg hvisker til ham.
Skyldfølelsen ble ikke akkurat mindre da legene fortalte at dette er noe som kommer fra meg dette er en genfeil jeg bærer på.
Mor er bærer, guttene får utslaget.
Ikke nok med det; skulle jeg ønske meg flere barn i framtida, er det 50 prosent sjanse for at barnet vil ha denne genmutasjonen.
Selv om jeg innerst inne visste at dette ikke var min feil, at jeg ikke kunne noe for dette og alle rundt meg fortalte meg det, var det en kraftig kamel å svelge. Det gjorde vondt i hver del av kroppen.
Tanken på at jeg hadde mislyktes totalt og følelsen av å ikke være god nok var det som gikk gjennom hele meg.
Men etter hvert, istedenfor å la dette hindre meg i å leve livet mitt, bestemte jeg meg for å reise meg opp, løfte hodet og gjøre det beste jeg kan hver eneste dag.
Det handler om å virkelig leve mens man kan.
For en lykkelig mamma avler en lykkelig Benjamin.
Livet er nå!

 

 

1.4 MEN INGEN APPRILSNARR

Det var en sen ettermiddag i begynnelsen av april. Vi var begge kommet hjem fra jobb, og vi visste godt hva som skulle skje. Mensen var forsinket, graviditetstesten var kjøpt inn. Jeg stod på badet, ventet på et svar. Det tok evigheter.
Testen var positiv
Jeg falt ned på gulvet i gråt. Fordi jeg viste at dette ikke var hans ønske. Han spurte meg flere ganger om dette var tull, det var jo tross alt 1. april.
Jeg var nummen i hele kroppen og visste ikke helt hva jeg følte. På dette tidspunktet gikk barnefar på medisiner vi tidligere hadde blitt frarådet å bli gravide på. Redselen for hvor «galt» det kunne gå, var stor.
 Jeg kontaktet legen min tidlig dagen etter og fortalte om situasjonen. Vi fikk time på dagen.
Jeg var gravid, det var det ingen tvil om. Ultralyd ble bestilt samtidig som legen min rådførte seg med de fremste legene i landet innen svangerskap grunnet medisinene barnefar gikk på.
Det tok ikke mange dagene før vi fikk grønt kort, alt var som det skulle på ultralyd og legene sa det var ingen fare forbundet med å bære fram barnet.

Han sto imidlertid på sitt; dette barnet måtte fjernes. Jeg vet ennå ikke om jeg hadde endret mening dersom vi hadde satt oss ned og blitt enige om hva som skulle gjøres, men ettersom han sto beinhardt på sitt, gikk jeg automatisk i forsvar overfor barnet inni magen.
Vi snakket ikke til hverandre på nesten to uker, før det kom til det tidspunktet at vi måtte foreta en avgjørelse.
«Jeg bærer dette barnet fram, med eller uten deg»
Jeg forstår godt at dette gjorde noe med ham. Han skulle bli pappa uansett om han ville eller ei. Jeg så frustrasjonen i øynene hans, før han svarte: «Det er greit, vi gjør dette sammen, på to betingelser».
Jeg viste inni meg at jeg måtte svare ja til disse betingelsene, uavhengig av hva jeg mente om dem. Betingelsene var: Skulle vi bli gravide igjen, uten at det var planlagt, skulle han bestemme hva som skulle skje. I tillegg måtte jeg skrive under på en kontrakt, der jeg ga fra meg alle rettigheter til leiligheten.
Vi hadde bodd samme i tre år, i hans leilighet og betalt 50 prosent hver av alle utgifter. Han var åpenbart redd for rettighetene jeg ville få med et felles barn involvert.
Jeg visste godt at dette forholdet ikke ville vare, men kjærligheten i meg var så stor for denne mannen at jeg ville gi det et forsøk likevel. Og alt i alt var det bare penger jeg ga avkall på.

Kjærlighet gjør blind. Dét har jeg virkelig fått erfare

Som jeg skrev i forrige innlegg, var det ikke lenge før jeg ble gravid at min makker Charlotte og jeg hadde bestemt oss for å satse innen håndballdømming.
Jeg gruet meg fælt til å fortelle henne at dette ville by på utfordringer, men et mer forståelsesfullt, tålmodig og godt menneske skal man lete lenge etter. Hun ville gi det en sjanse og kort tid etter ble vi innkalt til samling med NHF, der første uttak til gruppen «Trainee» var. 
Dette var veien inn og jeg var i starten av et svangerskap. Lettere ble det ikke da jeg halvveis i svangerskapet ble akutt dårlig, og ting tydet på at jeg mistet barnet. Jeg var innlagt en uke på sykehuset med epidural i ryggen og smerter de ikke klarte finne årsaken til. Barnet hadde det bra, så hvor kom dette fra?
De konstaterte til slutt at kroppen min ikke var vant til å bli så stor, så den hadde fått en reaksjon. 
Jeg var sammen med en mann som viste stor støtte i denne tiden. Han hadde uttrykt flere ganger at han gledet seg til å bli pappa, men å se meg i så store smerter fikk ham til å mene at barnet kanskje burde fjernes dersom det var grunnen til smertene.
Jeg trodde den gangen at det handlet om hans kjærlighet til meg, men har i etterkant kjent på en sterk følelse av at det handlet om en utvei for å ikke sette barnet til verden.

Søndag 16. oktober 2016. Jeg våknet opp med store smerter i magen igjen, men disse var annerledes. Jeg kjente på et nedpress og smerter som kom med tre minutters mellomrom. Fødestuen ba oss komme ned. Fødselen var åpenbart i gang, men det var enda tidlig, bare en cm åpning og riene kom nå med større mellomrom.
Jordmødrene ville ha meg der over natten. Jeg ble, men bestemte meg for å reise hjem dagen etter da ting stod stille.
Slik holdt det på i to uker, ut og inn av føden.
Fredag 28. oktober. Barnefar var på kino med guttene og jeg hadde besøk hjemme. Under en heftig runde med Nintendo 64 økte riene på, og besøket mitt insisterte på å ringe føden. Men jeg hadde tross alt hatt rier opp og ned i to uker nå, og det var enda en måned til termin. Så jeg spilte videre, med noen kraftige grynt her og der. Besøket ringte føden, og de ba oss, som de tidligere gangene, å komme ned.  Vi satte kursen ned mot sykehuset etter jeg hadde spilt ferdig så klart :p

Vi ankom føden og riene økte på. Barnefar møtte oss på sykehuset. Jeg husker godt han ba meg være stille og roe meg ned når jeg uttrykte smertene.
Kort tid etter gikk han av sted for å hente bilen. Da fant han også ut at han trengte søvn før han kom tilbake. Jeg husker sinnet mitt ble større enn smertene, og jeg ga han klar beskjed om å komme tilbake med en eneste gang.
Idet barnefar var på plass kom jordmor inn for enda en runde med statussjekk og vannet mitt gikk sekundet hun åpnet døren. Det var da sjokkbeskjeden kom, barnet mitt lå med rumpen først. Sliten var jeg. Men sta som jeg er, hindret ikke det meg i å skulle føde vaginalt. De flyttet meg inn på en fødestue og der dabbet riene av. For hver ve som kom ble jeg dårligere og dårligere. Jeg fikk anfall, og jeg forsvant vekk. Jeg husker vakt at ting ble svart, for så at det kom en varm følelse i hele kroppen, og når jeg kom til meg selv igjen, stod det fire jordmødre, to anestesileger og to barneleger i rommet. De hadde ikke fått kontakt med meg, samtidig som jeg ristet. Etter tre slike anfall ble det besluttet å sette inn en epidural i ryggen og de flyttet meg opp på en keisersnittstue. Det måtte kunne handles raskt hvis det skulle bli nødvendig.
Etter 22 lange timer, kunne jeg endelig begynne å presse.
I en time og seks minutter presset jeg seks ganger og SÅ fikk jeg ENDELIG et velskapt lite barn på brystet.
Gleden var enorm da jeg fikk se at det var en liten gutt vi hadde fått!

Meg og mitt

Hei kjære leser!

Mitt navn er Carina Pettersen, jeg er 24 år og bor i Vennesla.

Det er mange som i lang tid har ønsket at jeg skal begynne å blogge, men det har ikke vært tid og rom før nå.
Det å skulle åpne seg om livet sitt til andre mennesker, og gi dem rom til å si akkurat hva de mener, er ikke noe som bare er positivt. Så til alle dere som har blogget og skrevet i mange år: Dere er alle rå, tøffe og unike på hver deres måte for å ha stått fram med deres liv.

Jeg kommer til å skrive om livet mitt - hvordan det er å være alenemamma til en nydelig liten gutt på snart to år som ikke kan se, samtidig som jeg er en fulltidsstudent på Universitetet i Agder, ved linje Markedsføring og ledelse. I tillegg er jeg håndballdommer for Norges håndballforbund og satser for å nå toppen; dømme internasjonale håndballkamper. 

LITT OM MIN BAKGRUNN

Jeg er født og oppvokst i Greipstad cirka 15 minutter utenfor Kristiansand. Vi er en søskenflokk på fire, der jeg er nummer to. jeg har en eldre søster, en yngre bror og en lillesøster.
Vi har alltid vært en veldig sammensveiset flokk, men litt opp og ned har det jo vært ...
Det er vel noe alle kan kjenne til? At ting ikke alltid går på skinner. 
Jeg har så lenge jeg kan huske hatt foreldre som ikke har vært sammen. Pappa var tilstede da han ikke drakk, og jeg husker han som en fantastisk pappa når han først var der, men det var ikke så alt for ofte, dessverre.
Vi bodde hos mamma, som altså var alene med fire barn. Fire stadbeist var vi, og det sier seg vel selv at det var kaos til tider.
Mamma var aldri feilfri, men hun elsket oss mer enn noe annet. 
Å komme fra et hjem med rusmisbruk har gitt store sår, men jeg ville aldri byttet det ut med et annet liv - det har jo tross alt gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

«What's doesn't kill you makes you stronger» heter det, og jeg vil si at det stemmer!

Som 16-åring flyttet jeg til Skien for å gå på videregående skole.
Toppidrettsgymnaset, med toppidrett håndball. Jeg ville satse på spillingen, jeg ville nå landslaget. Håndball kunne jeg, men jeg var aldri god nok for verken divisjonsspill eller landslag. Det ble med en vag drøm.
I andre klasse fikk jeg prolaps i ryggen som gjorde at jeg med tiden sluttet helt å spille.
Det var da jeg fant ut at jeg ville dømme, og det tok ikke så alt for lang tid før min gode makker Charlotte dukket opp. Vi starter denne høsten på vår tredje sesong sammen, og har oppnådd mye allerede! 
Vi har dømt litt finaler i aldersbestemte NM, blitt kåret til årets dommerpar i regionen sesongen 2017/2018, og er i dag rangert i Norges håndballforbund i gruppen «Prosjekt rekrutt». 

Da jeg fikk prolapsen falt motivasjonen min for å trene, og jeg reiste mye ned til Kristiansand for å være med venner.
Jeg lengtet hjem.
Rundt denne tiden møtte jeg han som er far til min sønn Benjamin.
Vi ble ekstremt gode venner, før det en dag utviklet seg til noe mer. Dagen jeg flyttet hjem fra Skien husker jeg som om det var i går. For det var denne dagen barnefar lurte på om jeg ville være jenta hans. Ikke bare en overraskelsesmiddag ute, men han hadde kjøpt tøy, sko og smykke jeg skulle ha på meg, samt musserende vin, levende lys og enda flere gaver da vi kom hjem.
Var han «The One»? 
 Aldri hadde jeg hørt om en gutt som hadde gjort slikt for en jente før. 

Det var ikke lang tid etter at jeg ble makker med Charlotte, at jeg ble gravid med lille Benjamin. Det var ikke et planlagt barn, men i min verden måtte man stå til ansvar for sine handlinger. Så dette barnet skulle bæres fram.
Benjamin kom til verden en lørdag ettermiddag i oktober 2016 og det tok ikke lang tid før utfordringene startet.
Brnefar og jeg skilte lag like før Benjamin fylte ett år. 

Jeg har Benjamin 80 prosent, da barnefar ikke ønsker mer samvær. Nå er jeg på mitt andre år av en bachelor og dømmer opp til 1. divisjon i håndballverdenen. 

~ Vil du vite detaljer for hvordan livet mitt har kommet dit det er i dag, da er det bare å følge med :D   ~