En finfin helg :D

Etter to uker med sykdom var det deilig at helgen kunne brukes til ting jeg digger!

Nr jeg trenger tid utenfor den ellers stressende hverdagen, spiller jeg gjerne poker.
Pokermiljet er ganske unikt. Uansett hvem du er, hvor du kommer fra eller hvordan du ser ut, er du velkommen.
Det er fremdeles en klar mannsdominans innen poker, men det vokser stadig blant jentene.
Fredag arrangerte jeg en treretters middag med de guttene jeg pleier spille med, fr vi satt oss til med kortene.
Gutta var fornyde fra start til slutt.
 

 

 

Forrett

Hovedrett

 

Desserten

    Samlet rundt pokerbordet

 

Lrdagen startet halv fem p morgenen; fly til Oslo for dmme to kamper.
Vi ankom Oslo en del timer fr kampstart og brukte timene godt nemlig shopping.
Fr vi tok fatt p butikkene mtte vi f i oss litt mat. Vi valgte Egon p Karl Johan. Her ble vi mtt av en utrolig spydig servitr. Vi hadde nemlig ankommet fr de pnet. Ettersom det regnet ganske godt, ble vi stende i inngangspartiet.
Men her kunne vi alts ikke st. Ei frken i tjuerene befalte oss kvast g. Jeg har selv jobbet i servicebransjen i fire r, og har aldri opplevd maken. Her sto vi stille, gjorde ingen noen ting, og ventet p komme inn for spise, men ble behandlet som dritt.
Nei, Egon p Karl Johan er virkelig ikke anbefale!! Vi trasket videre ned Oslos gater i regn

Kina sitt damelandslag er i Norge p treningstur. I den anledning skal de spille en del treningskamper mot norske klubblag. Vi har vrt s heldige vre et av parene som fr lov til dmme en av disse kampene. Og det var denne kampen vi skulle dmme denne lrdagen :D
Fr kampstart ble vi intervjuet i form av hva vi jobber med generelt og hva vi tenker inn mot en slik kamp.
Det er utrolig moro vre tilstede se hvordan verdens mest folkerike land gjr ting. Sttteapparatet deres var utrolig stort og bredt.
Spillerne verken snakket eller forsto engelsk, og ettersom vi ikke kan kinesisk bydde det p noen utfordringer i kommunikasjonen. Vi hadde derfor videre utfordringer rundt det f satt en linjen i kampen, da vi flte vi mistet vrt strste verkty; snakke.
Men kommunikasjon er heldigvis ikke bare ord, og vi skjnte vi mtte bruke mer kroppssprk inn i andreomgangen. Det ble litt lettere, men ikke helt optimalt. Her har vi mye g p i fremtiden.
Vi gjorde en grei prestasjon, verken mer eller mindre.
Slike kamper lrer man utrolig mye av. Man blir tatt ut av komfortsonen og utfordret p s mange omrder. Spenningen fr, under og etter slike arrangement er naturligvis veldig stor. En moro opplevelse var det! :D

 

Fr presentasjon av spillere, lagledere og dommere

 

  

Under presentasjonen

 

  

Under presentasjonen

Bilde sammen med jentene fra Rlingen og Kina - etter kamp

 


Ettersom vi hadde kamp i frstedivisjon kvinner sndag kveld, og det ble forsinkelser i flytrafikken, ble det en lang helg. Da hodet traff puten kvart p ett natt til mandag, tok det ikke lang tid fr jeg sovnet.
N gr vi inn i en ny uke og det skal bli godt f Benjamin hjem etter en helg hos pappa!

 

Favoritten min <3

Nytt sykehusopphold..

De siste ukene har vrt preget av mye sykdom.
Etter ha ftt hastetime hos fastlegen onsdag morgen, tok det ikke lang tid fr det bar videre til sykehuset. Benjamin hadde hatt gjentatte anfall. Han hylte og kastet seg bakover.
Han er ved bevissthet nr han fr disse anfallene, men det er umulig oppn kontakt med ham.
Da vi ankom akutten p Srlandet sykehus var det duket for rutineunderskelser. Jeg svarte p de samme sprsmlene jeg har besvart s mange ganger fr.
skulle forklare Benjamins anfall slik barnelegene skulle forst omfanget var ikke lett.
Men hell i uhell;  Benjamin fikk noen anfall inne p akutten. Det har vrt vanskelig for meg forklare dem, s det var godt at sykehuslegene kunne observere selv.
Hadde jeg visst det var slik, hadde vi tatt dere inn mer akutt var ordenene fra barnelegen da han observerte Benjamin under anfallet.
Blodprver, ultralyd og rntgen ble bestilt fortlpende.
Han har hatt disse anfallene tidligere. Frst da han var veldig liten, men ogs i senere tid.
Vi ble innlagt p barneavdelingen over natten. Benjamin hadde et anfall til senere samme kveld. Da var heldigvis bde sykepleiere og barnelege fort p stedet og fikk igjen observert det hele.

 

P sykehuset. Benjamin er helt utslitt.. 

 

 

Alle prvesvar var fine og det var ingenting se p ultralyd. De s noe i tarmene hans, men trodde ikke dette var grunnen til anfallene hans. Likevel bestemte de seg for tmme tarmene.
Benjamin sovnet fort etter anfallet, utslitt etter alle smerter, skrik og underskelser.
Han er en tapper liten gutt. Det visste jeg allerede da han ble underskt i hva som fltes som timer ved yeavdelingen i Arendal da han bare var tte dager gammel.

Benjamin har ikke hatt noen anfall siden kvelden p barneavdelingen. Siden alle prver er normale, s diskuterer de om det skal tas et nytt MR-bilde av hodet hans. Dette er likevel under diskusjon da Norries-syndrom kan gi adferdsforandringer som kan komme helt plutselig. Legene tror kanskje det har noe med dette gjre, at han fr en reaksjon p noe. Dette trenger ikke komme av sinne, frustrasjon eller at han er lei seg, men det kan ogs komme nr han er oppspilt og glad.
Det er ingen av de andre i Norge men syndromet som har hatt en slik turbulent start p livet, og jeg hper det er et tegn p at Benjamin har ftt sitt, at han slipper miste hrselen, eller f kognitive utfordringer.
I hpet p det beste, er jeg likevel forberedt p det verste.

 

Benjamin begynner bli fin i formen <3

 

Ikke mange dagene etter at vi kom hjem, ble jeg sengeliggende. Det er ikke lett s vidt orke st opp fra sengen, samtidig som man har en toring som skal stelles, mates og stimuleres.
BF har etter mte med koordinatoren i ansvarsgruppen, lovet at han skal stille opp nr jeg er syk, s Benjamin kan f best mulig tilstedevrelse hele tiden. Jeg ringte han og spurte om han kunne hjelpe. Svaret var konstant nei. Etter litt fram og tilbake, sa jeg at jeg ikke hadde energi til diskutere det mer.
Jeg kommer ikke til gjre noe ut av det, annet enn at jeg kommer til informere barnevernet og ansvarsgruppen om at du ikke stiller opp. Det ble stille i andre enden da. Jeg sa hade og l p rret.
BF har alltid vrt veldig opptatt av hvordan alle rundt han ser p ham. Det tok ikke lang tid fr han ringte tilbake og sa at han likevel skulle komme hente Benjamin. Han kunne ha ham et par dgn s jeg kunne komme meg.
Jeg synes det er trist at jeg nesten m true ham til stille opp i situasjoner som er best for barnet vrt.
Men denne gangen stilte han i alle fall opp. Og det er viktig fortelle.

 

 


Blid og fornyd til frokost! <3

To r med prinsen <3


Benjamin startet helgen med vre syk og var derfor hjemme fra barnehagen fredag. Ettersom det var BF sin helg, ringte jeg ham fredag morgen og sa han mtte komme hente Benjamin. Selv hadde jeg deleksamen som skulle skrives ferdig og kunne ikke vre hjemme.
Dessuten, nr det er hans helg, har avtalen vrt at skulle noe skje fredagen er det BF som m slippe det han har i hendene og stille opp.
BF har begynt jobbe noen timers kjretur unna og er derfor bortreist hele uken. Han kommer hjem torsdag kveld fr pappahelg.
Jeg ringte BF fire ganger fr han tok telefonen, og da han omsider svarte ble jeg skjelt ut.
Hva faen driver du med?
Jeg forklarte at jeg jo aldri ringt s tidlig om det ikke var viktig. Etter ha diskutert i nrmere ti minutter gikk han med p ha Benjamin fra morgenen av.
Jeg skjnner fremdeles ikke hvordan dette kunne bli et problem nr han uansett hadde fri fra jobb.
Ettersom BF ikke hadde noe mat til Benjamin, pakket jeg med en del s de ikke skulle behve lpe p butikken p morgenkvisten. Da jeg skulle levere Benjamin, tok BF alle tingene hans og bar vognen inn i garasjen. Jeg ble stende p utsiden med en gutt som nesten hadde 39 i feber.
Jeg gikk rolig inn i gangen, kun for skjerme Benjamin for vinden. Da reagerte BF med en aggressiv tone; jeg hadde tross alt ingen rett til bare g inn i hans hus.
Videre spurte jeg om han kunne roe ned aktivitetsnivet for helgen, da jeg skulle ha stor feiring p mandagen. I barnehagen skulle det ogs feires litt.

Jeg hentet en utslitt gutt i barnehagen tidlig mandag ettermiddag. Han hadde riktignok ikke feber, men allmenntilstanden var langt fra bra.
Det er ingen hemmelighet at jeg blir oppgitt og veldig sliten av vite at BF rett og slett driter i det jeg sier til ham. Ikke bare hadde de vrt ute i helgen, men ogs vre sammen med mange mennesker.
Jeg nsker selvflgelig at Benjamin skal kose seg maks nr han er hos BF, men ikke i den grad at det gr ut over helsen. Dette er noe jeg gjentatte ganger opplever. Enten s blser BF rett og slett i ta hensyn, eller s greier han faktisk ikke forst Benjamins signaler.
Jeg velger tro det siste.
Nr jeg p toppen av det hele mottar en melding om at Benjamin har ftt sko og vinterdress i bursdagsgave fra hans side av familien, men m levere dette tilbake nr han ikke bruker det lenger, blir jeg s paff! Jeg vet enn ikke om jeg skal le eller grine.
Selvsagt er det slik at BF kun skal forhindre at jeg eventuelt selger tingene nr Benjamin ikke passer dem lengre. En del av babytingene vre nsket nemlig broren hans kjpe da de ventet barn. Jeg sa flere ganger at dette kunne de f man er da tross alt i familie.
BF insisterte derimot p at hans egen bror mtte betale. S for meg gir det dessverre ikke mening at han n skal gi det bort.

At min lille prins ble to r i gr, er nesten umulig forst. Tiden flyr av grde, og det viser bare mer og mer hvor viktig det er verdsette ntiden. Benjamin har satt spor i manges hjerter. Derfor ble dagen feiret med pent hus. Lapskaus p varmeplata og kaker og digg p bordene. Og det var ikke rent f som stakk hodet innom, til tross for en del sykdom og den overraskende vinteren som dukket opp.
Benjamin var veldig sliten, og orket ikke s mye feiring av gangen. Men med en time-out her og der, s orket han leke, spise og kose litt.
Vi fikk sang selvflgelig bursdagsangen for ham, og jeg tror han forstod at han var i fokus.
Sangen, lukten og varmen fra lyset gjorde gode inntrykk.

Hver dag med Benjamin er en fest, og jeg ville aldri byttet ut vr felles hverdag med noe annet! <3

 

 

Litt bilder fra bursdagen <3

 

Gode venner er godt ha <3

Nr man dmmer hndball s aktivt som jeg gjr, er fulltidsstudent p universitetet og alenemamma til et barn som ikke ser, er det, som jeg har skrevet tidligere, til tider en vrient kabal som skal g opp. Man skal aller helst vre flere steder p en og samme tid, og vi vet jo alle at det ikke er mulig.

Jeg er s utrolig heldig med min makker Charlotte og hennes tlmodighet. For ikke glemme alle de gode vennene mine som leker med Benjamin i hallen, eller passer han p kveldstid nr det trengs.

Og ikke minst at jeg har en mamma som virkelig elsker barnebarnet sitt og stiller opp nr hun kan.  Fredag forrige uke hadde barnehagen planleggingsdag. Ettersom jeg var ndt til vre p skolen denne dagen, stilte mamma opp som alltid. Benjamin er ekstremt glad i mormoren sin, og det er mer enn gjensidig.


- Dekkskift fr avreise til Sandefjord -

Videre har helgen vr fylt med hndball i Stavanger.
Gode og mette etter frokost lrdag morgen, vendte vi snuten mot Rogaland. Det er en lang tur for en liten gutt, men s lenge han fikk spille p pianoet sitt eller hre p Kaptein Sabeltann, gikk turen overraskende bra.

- Benjamin koser seg i bilen med pianoet <3


Jeg er s heldig ha Tor i livet mitt. En god kompis som Benjamin og jeg tilbringer en del tid sammen med.
Ettersom han har familie nr Stavanger, nlte han ikke med si ja da jeg lurte p om han ville vre med, samt passe Benjamin under hndballkampene.
Han ble med for treffe familie og venner, men frst og fremst ble han med for hjelpe meg med f logistikken til g rundt.
Benjamin og Tor koste seg sammen hjemme hos Tors foreldre. Tilliten Benjamin har til ham er s rrende se. Det finnes ikke bekymringer.
Man skal lete lenge etter en person som stiller opp p denne mten.

 


- Tor p tur med Benjamin <3

 

 

En natt p hotell synes Benjamin var helt topp; lenge oppe og fullt gir til sent p kveld. Han merker godt nr ting ikke er helt hverdagslig og utnytter det til fulle. Mormor hadde selvflgelig sendt med lrdagskos til Benjamin, og da er mye gjort !! :p
Han er blitt en gutt med 1000 gir i beina. Litt kos er det alltids tid til   men bare ett minutt av gangen. Da er det nemlig full fres igjen!

 

- Benjamin og Charlotte koser seg <3


Disse kosestundene er noen av de fineste jeg har sammen med ham.

N er vi godt inni en ny uke, og det er bare fem dager igjen til Benjamin fyller to r.
Med en stor bursdagsfeiring som str for dr, er det ogs mye som skal planlegges.
Tenk, TO R siden prinsen min kom til verden! Jeg kan ikke skjnne hvor tiden blir av.
Den raser s altfor fort av sted.  Og jo mer jeg merker meg dette, jo sterkere kjenner jeg viktigheten av ta vare p de sm lyspunktene i livet.
For det nettopp disse som utgjr den store forskjellen.

En hverdag verdt elske

Jeg har ftt en del sprsml om hvordan Benjamins og min hverdag fungerer, siden jeg har en del baller i luften.
 Det m vre krevende studere og dmme hndball i tillegg til ha hovedansvaret for et barn som ikke ser er ofte noe som blir sagt.

 Jeg er overbevist om barna vre ikke er lykkelig hvis ikke vi er det selv.
Jeg har aldri vrt fan av bruke ordet krevende. Selv om det muligens er ordet som best beskriver hverdagen akkurat n.
Det kunne drive med noe som gir meg energi, gir meg ogs lykkeflelse. Hndballen er noe jeg har vokst opp med, og som jeg trolig aldri kommer til gi helt slipp p selv om jeg for snart to r siden fikk oppleve en kjrlighet det er umulig sammenligne med noe annet.
Denne idretten betyr noe helt spesielt for meg. Det bli forelder er det villeste jeg flelsesmessig har opplevd. Det er en kjrlighet som alltid kommer til vre der, og den kan ikke erstattes av noe annet. Likevel er det viktig ha ting i livet som gir energi p andre mter, noe jeg kan ha helt for meg selv. Og det er nettopp dette hndballen gir meg.
Jeg nsker dele denne gleden med Benjamin. Selv om han verken kan spille eller dmme p samme mte som meg, vil jeg lre ham idretten igjennom samholdet, stemmingen, lukten og det utrolig engasjementet som finnes i en hndballhall.

En dag hos oss er nok lik de fleste andres. Vi starter den nesten p samme tidspunkt hver morgen. Tre av fem ukedager spiser vi frokost sammen, de andre to dagene spiser Benjamin frokost i barnehagen ettersom jeg har tidlig forelesning.
Jeg er p universitetet s ofte som jeg fler at det er behov for. I tillegg forsker jeg legge inn en treningskt enten fr eller etter skolearbeidet er unnagjort, ettersom jeg ikke kan trene p treningssenter p kvelden uten ha barnevakt. 

Benjamin blir hentet i barnehagen mellom klokken 15 og 16.30, avhending av nr forelesingene slutter.
Vi har alltid samme rute hjem og stopper alltid for hente posten. Jeg gleder meg til den dagen jeg skal ta med meg Benjamin ut av bilen og bort til postkassen, for gi ham en forstelse av hva jeg gjr.
Nr vi kommer inn dren hjemme jobber vi p lik mte som andre toringer og mammaer; ta av yttertyet selv. Benjamin har ikke skjnt at ting har en glidels eller en knute, men nr dette er pnet opp har han kontroll p resten. Med litt hjelp ;)
Vi leker mye. Tuller sammen. Og synger ofte. Jeg forteller ham hva han tar p. Og favorittlekene er blitt to armbnd med forskjellig struktur som han slipper i bakken etter hverandre. Dette gjr han for reflektere over lyden det gir. Slik kan han sitte i lang tid. Det er ved disse tidspunktene jeg f et ledig rom for lage middag. Nr Benjamin gr lei m jeg skynde meg ned p gulvet for leke litt igjen.
Jeg tar ham som regel med meg opp til kjkkenbenken, hvor jeg forklarer ham enda mer hva jeg gjr. Vi rrer litt sammen, s Benjamin kan f en virkelighetsoppfatning av hva jeg forklarer med ord han ikke helt vet hva betyr enn. Han uttrykker litt usikkerhet, men samtidig at han syntes det er gy.
Middagsstundene er til tider litt utfordrende. Jeg har sittet med han bde en og to timer. Dette er vel hva alle kaller normalt med disse sm som ikke alltid er like begeistret for middagsmat.  



En middagslur kan fort snike seg p <3


Nr middagen er unnagjort tar vi oss gjerne en tur ut, sammen med andre eller bare oss to. Nr det bare er oss synger vi mye. Jeg er riktignok ganske tonedv, men for Benjamin er det godt nok. Med Sabeltann p anlegget selvflgelig.


Nr klokken nrmer seg 19, spiser vi kveldsmat med musikk i bakgrunnen. Dette et vel favorittmltidet hans, og han spiser alltid opp og vi ler mye sammen.
Hver kveld synger jeg natta-sang for ham. Jeg vet ikke om han ler av sangstemmen min, eller om det er gleden over vre i senga, men latteren runger hyt.
Jeg legger s hnden min p panna hans, ber for ham og forteller hvor hyt jeg elsker ham. Da girer han seg opp. Han vet at n er det sovetid, og at mamma forlater rommet. Han tyser og leker i en times tid, fr han til slutt sovner.
Nr Benjamin er lagt er det duket for andre huslige plikter. Nyvasket ty m henges opp, leiligheten vaskes, skolearbeid gjres og hndballkamper analyseres.

Ja, tiden er knapp og dgnet skulle gjerne hatt flere timer innimellom.
Jeg har bestemt meg for n noen ml, og veien mot de mlene er av og til ganske tung g.
Men en ting har jeg i alle fall lrt:
Veien til lykke skal jeg g p mine egne bein.

 

Flg oss gjerne p snappchat om du nsker :D  -  Carri23  

BRUTTE LFTER

Det begynner spisse seg til p skolen n.
Flere innleveringer skal ferdigstilles, og eksamener str for dr.
I og med at jeg strk p en eksamen fr sommeren, mtte jeg ta den igjen. Jeg har jobbet jevnt og trutt hele tiden de siste ukene, for unng stryke igjen.
Hndballen er ogs i gang for fullt, og det tar mye tid. Selv om jeg har den mest tlmodige gutten i denne verden, kjenner jeg helt klart p en drlig samvittighet for ikke leke like mye sammen med ham som jeg pleier.

Forrige uke spurte jeg BF om Benjamin kunne vre en ekstra dag hos ham i forbindelse med pappahelg. Etter en del fram og tilbake gikk han faktisk med p dette.
Samtidig prvde han overtale meg til godta en samvrsordning han er tilfreds med. Jeg har tydelig gitt min mening om at jeg nsker Benjamins beste. Og jeg mener at det er vre s mye som mulig sammen med begge foreldrene sine. Da vi ikke kom til noen enighet, ville BF trekke seg fra avtalen om den ekstra dagen. Jeg sto p mitt og sa at han ikke kunne bruke det som trussel og at en avtale er og blir en avtale.
Ettersom BF alltid har vrt nye p at jeg m holde mine avtaler, er det vel bare  rett og rimelig at han holder sine?
Han bekreftet omsider, at om samvrsordningen ble innrapportert til familiekontoret, hadde vi en avtale. Jeg senket derfor skuldrene.

Torsdag morgen leverte jeg Benjamin som vanlig i barnehagen.
Da jeg var ferdig med pakke tingene hans, kjrte jeg dem opp til BF. Jeg pleier alltid legge tingene utenfor dren hans. Da jeg kjrte derfra, ringte jeg ham og informerte om at jeg hadde lagt tingene i boden hans denne gangen, siden det var en del katter utenfor, og jeg ville unng at sakene ble tisset p.
Deretter fortalte jeg at Benjamin ikke hadde protesen i og at BF mtte smre yet fr leggetid samt pflgende morgen fr han satte inn protesen igjen.
Han bekreftet at han skulle gjre det. Helt til slutt spurte jeg om det var greit at jeg ringte igjen i 17-tiden for snakke med Benjamin.
Dette er en fast rutine nr Benjamin er hos BF, for gi Benjamin en forventning og trygghet om at mamma er der, selv om jeg ikke er fysisk sammen med han. Synspsykologen anbefaler meg gjre dette fordi det er Benjamins beste.
BF bekreftet at klokken 17 passet fint.

Jeg reiste til Sandefjord. Denne gangen for dmme en kvartfinale i junior-NM. En kamp jeg har sett fram til siden dagen den l i oppsettet vrt. To gode lag i kampen mot en semifinale.
Selv om det kriblet litt ekstra i dommermagen inn mot denne kampen, var vi godt forberedt.
To og en halv time l bak oss, og vi nrmet oss Vestfold. Musikken i bilen ble avbrutt av at telefonen ringte.
Da jeg s hvem som ringte, stoppet hjertet mitt opp.
Barnehagen.
BF hadde ikke hentet Benjamin. Magen min vrengte seg, og tusen tanker gikk igjennom hodet.
BF sier dere ikke har noen avtale
Jeg ble fysisk drlig. Trene rant.  Et slikt svik hadde jeg ikke kjent p siden han forlot oss ret fr.
Jeg var i totalt sjokk, og visste verken hva jeg skulle si eller gjre.
Fire timer tidligere hadde vi jo snakket sammen! Tonen hadde til og med vrt fin. Jeg heiv meg p telefonen til BF, og raste mot ham.
Det er du som er syk i hodet, som forlater Benjamin p denne mten var svaret jeg fikk.
Jeg spurte spisst om hvorfor han ikke hadde sagt noe da vi snakket sammen bare noen f timer tidligere. Han psto at han trodde jeg snakket om fredagen. Selv om vi hadde avtalt at jeg skulle ringe klokken 17 samme dag? Og at han mtte huske smre ye til Benjamin fr han la seg?
Ja, jss
Etter ha hrt p meg forklare hvorfor jeg var hellig overbevist om at vi hadde en avtale, la han bare p.  
Jeg ringte tilbake til barnehagen, vanvittig fortvilet.
Lederen i barnehagen tilbydde seg ringe BF for hre om han likevel kunne stille opp.
Kort tid etter ringte hun tilbake og fortalte at det hadde ordnet seg.
Den kritiske delen var lst. Benjamin ble hentet.
Men til hvilken pris?
En far som blser i hente snnen sin i barnehagen, for vre stygg mot barnemor. En barnemor han i tillegg kaller syk i hodet.
Det som er trist er at alt dette kun gr utover n person; Benjamin.

Mammahjertet blr enda. Benjamin kan ikke, og skal ikke, oppleve dette en gang til.  
Bde barnevernet og advokaten min ble informert om hendelsen. Men det er lite de kan gjre, annet enn notere hendelsen.
Jeg ringte til BF noen timer senere og spurte pent om jeg kunne f snakke med Benjamin. Det kunne jeg bare glemme.
Det skjer ikke at du fr snakke med ham. Ring i morgen eller noe
Selv om hjertet mitt ville kjempe for snakke med Benjamin, valgte jeg ikke g inn i kampen denne gangen.
BF ville tydeligvis ikke Benjamins beste.
Jeg la meg den nattet med grt i halsen. Og atter en gang med en hjelpels flelse.

Da jeg mtte meg selv - i dra

Jeg har alltid vrt en person som str i kampene.
Urettferdighet er det verste jeg vet om. Allerede som 14-ring startet jeg med hndballdmming, og fant fort ut at dette var noe jeg likte. Jeg syntes det var veldig moro drive med hndballen p en annen mte enn spille. Men det gikk nok mer p at jeg kunne bestemme, samt all oppmerksomhet man fikk rundt det.
Allerede da var jeg en dramaqueen av frste klasse. Jeg tok igjen og ropte alltid hyest. Jeg mtte alltid fortelle hva jeg mente.
En del tyn/kjeft jeg fikk var nok ufortjent, men nr man velger st i kampen og rope hyest, m man ta det man fr.
Jeg ble kalt en ledertype, men mener selv at ordet sjef er mer passende. Jeg var alltid innblandet i noe.
Dette er noe som har gitt meg en rekke uvenner opp igjennom rene. Det er prisen betale for at jeg alltid skulle vre s tff i trynet. Det var viktig for meg alltid f siste ordet, og ikke minst alltid ha rett.
Det var nok av mennesker rundt meg som ppekte dette, men det utgjorde ingen forskjell. Jeg hadde jo tross alt rett!
I senere tid, da jeg startet en karriere innen hndballdmming, har dette bydd p strre utfordringer enn noen gang.

I en hndballkamp utspiller det seg omlag 1000 situasjoner.
Jeg hadde aldri feil. 1000 avgjrelser, og ingen var feil?
Det sier seg selv at det ikke er mulig. Jeg tok grep om kampene, og skulle forsvare hver eneste avgjrelse jeg tok. Jeg skulle overbevise lagledere, spillere og publikum om at jeg hadde rett.
Dialog var det lite av og kommunikasjon hadde jeg s vidt hrt om.

I vres var min makker og jeg Oslo. Vi skulle dmme en kamp i kvinnenes frste divisjon. Det var p denne tiden mye snakk om at noen av dommerparene i vr utviklingsgruppe skulle f debutere i eliteserien(verste nivet i Norge). Vi hadde jobbet hardt mot at dette skulle bli oss. I tillegg hadde jeg en situasjon hjemme med Benjamin, som ikke alltid var like lett lse. Men dette viste ogs at jeg ofret mye.
Vi hadde kommet tidlig til kamp og spiste lunsj sammen med observatren fra NHF (Norges Hndballforbund). Vi snakket mye om vr utvikling som dommerpar. Vi var blitt sterke p utviklingsomrdene som mtte til. Men det var noe som holdt oss igjen: Min arroganse.
Med andre ord, holdningen min mot andre mennesker. Vi ville alts ikke f debutere p et hyere niv fr jeg endret meg.

Vremten min var noe som lenge hadde blitt ppekt, men jeg skjnte ikke fr nettopp da at jeg mtte gjre drastiske endringer.
Hvordan skal man endre p den personen man er? Jeg snakket med mange, men ble ikke noe klokere p hvordan jeg kunne gjre endringer.
Vendepunktet kom da jeg mtte vr nvrende leder. Han sa:
 Du skal ikke endre personligheten din, men du m bruke den annerledes
Dette var en ny mte tenke p.

Situasjonen med BF ble aldri bedre, s vi fikk tilbud om ta et foreldrekurs. Dette handlet om mte barnas behov, gi dem respons p flelsene sine, og gi dem riktig trygghet til riktig tid. Underveis i dette kurset begynte jeg reflektere over hva dette egentlig betydde.
Gi trygghet, mte barna i flelsene sine og hjelpe dem hndtere dem.         

Jeg tok det med meg i hverdagslivet generelt; mte alle mennesker i situasjonen de er i p en mte som er hensiktsmessig. Gi medflelse, og ikke mist respekt. Ikke alltid mtte ytre min mening, men bare lytte.
Gi av meg selv, istedenfor bare ta plass.
Jeg tok det s med meg p banen. Startet med lytte til frustrerte spillere og lagledere. Heller ta med meg hva de sa til neste situasjon enn diskutere og overbevise om at jeg hadde rett.
Ta opp hnden nr jeg gjorde feil. Nr jeg hadde dmt en ting, kunne jeg uansett ikke gjre det om. Akkurat som nr man sier stygge eller gjr dumme ting. Man ikke f det ugjort, men man kan beklage og ta lrdom s man ikke gjentar feilene.
og ikke minst; mte mennesker med ydmykhet.
Om jeg er uenig, hva betyr det?
Det viktigste er at jeg gir av meg selv slik at andre fler seg sett og hrt.

Endringene kom fort. Jeg gikk fra sjefsrollen til bli en leder.
Jeg har aldri vrt feilfri, og kommer aldri til bli det. Men hver dag kan jeg jobbe mot bli den beste utgaven av meg selv.
Siden den avgjrende samtalen i vres har jeg kommet en lang vei. Jeg har ikke endret personligheten min, men jeg jobber med bruke den annerledes.
Jeg har fremdeles en vei g. Men hver eneste dag jobber jeg med vre en dyktig leder, en god venn og ikke minst en flink mamma.

Evig takknemlig!

1. august i r begynte Benjamin i barnehage.
Alle rundt oss var veldig skeptiske til hvordan dette ville g for en liten gutt som ikke kan se.
Det er frste gangen et blindt barn gr i denne barnehagen, og de ansatte der var nok aller mest spent.
Jeg er en aktiv hndballmamma og har hatt med meg Benjamin mange ganger i hallen. Der storkoser han seg, s en barnehagestart hadde jeg bare gode flelser for.
100 prosent av tiden i barnehagen har han en assistent som flger ham opp, og han fikk raskt tillit til hoved-assistenten. P lpende bnd fikk han ogs tillit til samtlige av de andre som jobber p avdelingen.
Dette gjr s godt for mammahjertet. Gutten min strekker armene mot assistentene hver morgen og har nesten ikke tid til gi meg klem fr jeg drar.  
Helt siden vi fikk vite at Benjamin ikke kunne se, har ting gtt s utrolig fort. Den ene nye og overveldende utfordringen etter den andre deiset ned i fanget mitt, og det var vanskelig vite hvordan jeg skulle gripe ting fatt og  hvor jeg skulle henvende meg for f den hjelpen jeg trengte.
Jeg har lest mange historier om familier som kjemper mot helsevesen, kommune og spesialtjenester for f hjelpen de har krav p.
Men i vr kommune er det stikk motsatt.
Jeg mtte ikke engang ta s mye som en telefon fr den ene tjenesten etter den andre ringte meg og avtalte mter.
Det var helsesster som sto bak.
P kort tid hadde vi en ansvarsgruppe med fysioterapeut, helsesster, lege, PPT og spesialpedagog. I tillegg til samarbeid med StatPed og HABU (Habilitering for barn og Unge). Alle kom de p lpende bnd.
Kommunen har stilt opp med hjelpemidler, oppflging og veiledning. Ikke engang har jeg mtte ske om noe til Benjamin, det har fysioterapeuten gjort for meg.
Vennesla kommune har aldri fr hatt et blindt barn (kun voksne og svaksynte barn). Det skulle man imidlertid aldri tro.
De har lest seg opp, studert og tatt kurs om blindhet som en funksjonshemning.
De har vrt helt fantastiske og unike i jobben de gjr. Bde fysioterapeut og spesialpedagog har fr samtlige hjemmebesk spurt om det passer komme. Har det ikke passet, har det aldri vrt noe problem utsette.
Service, hensyn og omtanke p sitt aller beste.
Aldri hadde jeg forventet dette, heller aldri trodd at snt var mulig. Jeg er ydmyk og ekstremt takknemlig for all hjelp, sttte og veiledning de har gitt.

Tiden var inne for velge barnehage.
Vi beskte den kommunen anbefalte, og hjertet mitt kjente p trygghet ved frste mte. Selv kunne de fortelle at de nesten hadde kranglet om hvem som skulle f lov til ha Benjamin p sin avdeling. De gledet seg snn til bli kjent med min lille gutt, og gleden over hre dette klarer jeg nesten ikke beskrive.
De har ogs stilt opp p veiledningsmter, bde fr og etter at Benjamin tok fatt p den nye hverdagen sin.
De har lagt alt til rette for at han skal ha det best mulig i barnehagen. Samarbeid mellom instansene vil jeg si er alfa og omega nr det er mange som jobber mot ett felles ml.
Det er bare ta av seg hatten for menneskene i denne kommunen. Jeg har en blind gutt som gr i en helt vanlig barnehage. Der blir han sett, hrt og mtt p samme mte som alle andre barn.
Og akkurat slik det skal vre! :D

Det tunge valget

Etter infeksjonen Benjamin fikk i april 2017, trakk yet seg sammen og ble veldig lite.
Han har siden da hatt protese p yet for stimulere yebenet. Hver ttende uke reiste vi i en periode til Oslo for sette inn strre protese.
I og med at hans eget ye enda var bak protesen, var infeksjonsfaren og irritasjonen stor. Protesen mtte tas ut hver kveld, slik at yet fikk hvile. Nye vask var naturlig nok viktig. 
Etter en del mneder s legene at dette likevel ikke var stimulerende nok for utviklingen. Jeg fikk valget mellom fjerne yet eller la det vre som det var. Risikoen ved velge alternativ nummer to var skjevheter i ansiktet, problemer med kjeven og eventuelt nesen. Om valget falt p fjerne yet, for legge inn en erstatning, ville det bety at jeg tok fra Benjamins mulighet til kunne se om det skulle komme en kur i fremtiden.
Men sjansene for at dette skal skje, er svrt sm. Valget ble ogs lettere ta da legene anbefalte operasjon.
100 prosent sikkert var det at Benjamin ville f komplikasjoner i framtiden dersom jeg valgte droppe operasjon.
Jeg fulgte til slutt hjertet mitt; gjre det man kan for unng fremtidige komplikasjoner,  andre vanskeligheter og mobbing
Valget falt derfor p operasjon. 


(musikk p veien hjalp godt p en ellers tlmodig gutt)

 

~  7. juni. Tre timer med hy puls.
Jeg snakket ikke mer enn jeg absolutt mtte med BF p dette tidspunktet. Etter alle akutte innleggelser med Benjamin og en far som kom og gikk nr det passet ham selv, var dette noe jeg nsket gjre alene, men som han plutselig insisterte p delta p.
Ettersom vi to i samme rom for lenge ikke ville ende godt, kom jeg opp med en lsning: Jeg skulle reise inn med Benjamin og vre sammen med ham i all forberedelse inn mot inngrepet. BF skulle ta han med seg hjem, ettersom det ogs var hans helg.
BF mtte oss rett fr Benjamin ble hentet. Jeg holdt gutten min i armene mine da legene ga ham sovemidler. I lpet av tre sekunder var han vekk. Jeg ble fulgt ut av rommet og ble fortalt at dette var noe som kom til ta to timer.
Jeg startet nedtellingen.
Da to timer var gtt og ingen beskjed var ftt, ble jeg nervs. Jeg gikk opp og ned gangene og hver gang en sykepleier kom ut fra rommet, steg hpet mitt. Ikke fr det var gtt ytterligere en time kom en sykepleier mot meg og sa at legen n var ferdig.
Noen utfordringer hadde de hatt, men operasjonen var mer enn vellykket. Trene trillet av glede denne gangen!
Jeg lp ned trappene til observasjonsrommet. Lengselen etter bare f se gutten min og holde rundt ham ble ikke mindre da sykepleieren sa at vi ikke mtte rre ham fr han vknet.
Der l han, min lille helt. Jeg tror han ble glad for hre mammas stemme. Det tok nemlig ikke lang tid fr han ville opp i sengen sitte.
r og i ubalanse var det godt bli stttet av mamma. Han la hodet sitt inntil meg. Jeg hold rundt ham slik jeg alltid gjr.
Benjamin var den frste som ble operert den dagen, og den siste som forlot observasjonsalen. Han trengte tid p komme seg etter inngrepet, og sovnet raskt da vi ble sendt ned p barneavdelingen.
Klokken 12 neste dag mtte vi kirurgen for g igjennom rutiner og alt som var viktig passe p de kommende ukene. Gult puss og feber var det viktigste unng. Benjamin kunne ikke bade utendrs, og med en sommer som i r og en gutt som er ekstremt badeglad, var ikke det s kult.
Stemmingen mellom BF og meg var overraskende bra.
Men dette endret seg drastisk da legen kom med papirer p pleiepenger.
Jeg hadde p det tidspunktet fullfrt mine eksamener og hadde dermed sommerferie. Derfor var det ingen grunn til at jeg skulle motta pleiepenger grunnet tapt arbeidsfortjeneste.
BF hadde imidlertid krav p dette ettersom han hadde tatt to dager fri fra jobb grunnet operasjonen. Legen hadde skrevet pleiepenger for tre uker fram i tid, siden Benjamin mtte passes p kontinuerlig.
BF ville benytte seg av disse fridagene.
S fint at du vil vre sammen med Benjamin nr han er nyoperert. Det setter jeg veldig pris p sa jeg glad.
Gleden ble kortvarig.
Jeg har ikke mulighet til vre hjemme. Det er et bygg som snart skal st ferdig, s jeg m p jobb svarte han.
Et yeblikks hp om at pappahjertet virkelig hadde begynt banke, ble knust p f sekunder.
BF nsket alts melde inn til NAV at han var borte fra jobb, selv om dette var ren lgn, Han nsket seg tre uker med dobbel lnn.
Jeg sa klart ifra om at jeg ikke likte dette og at jeg syntes det var utrolig trist at han skal utnytte systemet p en s egoistisk mte.
Og ikke bare systemet, for han ville i samme slengen utnytte sin egen snn. Benjamin trengte ekstra pleie og omsorg n, ikke en far som ville tjene penger p hans smertefulle tid.
Like fr BF skulle til undertegne for dagene han skulle ha betalt, snudde han seg mot meg og spurte om jeg kom til delegge for ham.
Jeg ba ham utdype.
M jeg ha Benjamin noe mer om jeg skriver alle ukene?
Jeg trodde knapt det jeg hrte.
Du burde vre der for snnen din, i alle fall om du fr betalt for det
Han vendte blikket bort fra meg. Det var ikke vanskelig se at han var irritert. Under resten av samtalen med legen var han stille. Da drene gikk igjen og vi var p vei ned med heisen, s han p meg  med sinte yne og utbrt:
Nr jeg fr en gangs skyld kan tjene litt ekstra penger, s skal du delegge. At det er mulig!
Jeg s stumt p ham, i totalt sjokk, fr jeg responderte:
Nei, hr her. Du har sjansen til vre hjemme, med betaling, for sttte snnen din etter en kraftig operasjon. Og du skal verken bruke tid og penger p ham. Ta deg ei bolle og tenk over hva du driver med
Hele veien mot barneavdelingen lyste sinnet opp. Prvde jeg snakke med ham, ville han verken se p eller svare meg.
Benjamin sov heldigvis. Men jeg skjnte fort at vi ikke kunne vre i samme rom nr han vknet.
Ettersom jeg hadde vrt der dagene i forveien, og det var pappahelg, mtte jeg reise. Det var med tungt hjerte jeg dro fra Benjamin den dagen. Jeg hadde ordnet soveplass ikke langt unna hotellet s lenge Benjamin var i Oslo, skulle jeg ogs vre det.

Morgenen etter sendte jeg melding til BF og spurte om nr de skulle reise hjemover. Kanskje jeg rakk vre litt med Benjamin fr de dro?
Jeg fikk ikke svar. S jeg slo p trden. Ingen tok telefonen.
BF hadde insistert p kjre bil hjem alene med en nyoperert gutt, noe jeg var skikkelige uenig i, da han kunne ftt all annen type transport. P Helsebussen var det ogs fagfolk tilstede om noe skulle oppst.
Men han sto p sitt.
Klokken ble seks p kvelden. Jeg hadde enn ikke hrt noe. S jeg sendte ny melding der jeg skrev at avtalen var at han skulle si ifra nr de tok fatt p turen hjem til Srlandet, samt ringe underveis og gi beskjed nr de var framme.
Jeg var engstelig for Benjamin. Engstelsen ble ikke mindre nr jeg ikke fikk respons.
Han ringte meg imidlertid umiddelbart da jeg sa at jeg mtte kontakte Barnevernet dersom det var slik at han unngikk svare meg.
Forklaringen var at han ikke hadde hatt tid.

Sndagen kunne ikke komme fort nok. Jeg flte meg ikke 100 prosent trygg fr jeg hadde gutten min hjemme.
Ikke nok med at de hadde kjrt alene hjem fra Oslo; to dager senere skulle de ogs kjre i til sammen seks timer for delta i en dp.
Nyopererte Benjamin skulle alts utsettes for mer langkjring og i tillegg et selskap med mange andre mennesker (smittefare).
En utslitt gutt kom hjem den sndagskvelden.
Ikke hadde han spist siden klokken to heller. Jeg var rasende inni meg, men beholdt roen s godt jeg kunne. N var han i alle fall hjemme, og skulle f all ro, kjrlighet og omsorg han trengte og fortjente.

Etter to uker i store smerter begynte ting endelig roe seg. Benjamin viste tegn p at han var glad og fornyd igjen.
Ny samvrshelg med BF sto for dr. Jeg slappet mer av denne helgen enn den forrige.
Sndagen kom, mamma var der for at ting skulle g rolig for seg under overlevering.
Benjamin virket varm. Febermlet viste 38,2. Jeg ringte legevakten, ettersom kirurgen hadde sagt at en lege mtte ta stilling til hva som mtte gjres ved feber eller puss i yet. Vi fikk time kort tid etter.
Jeg informerte BF om hva som skjedde og spurte om ikke han hadde merket noe siden han ikke hadde sagt noe da han leverte.
Benjamin hadde kjentes varm ut tidligere p dagen, og vist 37,7 i temperatur da han mlte. Men BF mente dette ikke var feber og valgte ignorere det.
Normalt sett er jo dette en temperatur man kan ignorere, men hos et barn som er nyoperert kan man alts ikke det.
Da vi ankom legevakten var temperaturen steget til 39,2 og han hadde ogs en forhyet CRP. I samrd med yenlegene i Arendal besluttet vi komme inn.
Vi satte kursen mot Arendal sykehus. Uten BF vel og merke. Han mtte sove etter pappahelg..
I Arendal ble vi over natten. Mandag morgen viste ting seg vre greit. S med en dobbelt dose antibiotika vendte vi snuten hjem igjen. Etter en knapp uke var Benjamin heldigvis frisk.
Sommerferien kunne endelig begynne for fullt :D

Nr pappa ikke vil..

 

F mneder fr barnefar (kalles BF heretter) og jeg gikk fra hverandre, tok jeg fatt p en bachelorgrad p UiA.
Som s mange vet, krever det sitt vre bachelorstudent. Enda mer kreves det av oss som har sm barn.
Benjamin hadde enn ikke begynt i barnehage, s hverdagen var til tider en vrien kabal legge.
Han skulle ha stimuli til utvikle seg. Lre krype, sitte, st, g og snakke. Dette er noe som i de fleste tilfeller gr av seg selv, hos oss tar det litt lenger tid.
Det ble mye lesing nr Benjamin sov. Heldigvis hadde jeg ogs en mamma som trillet turer med ham. Jeg nsket fortsatt at BF og jeg skulle klare fungere som en familie, det var jo det beste for snnen vr.
Han trengte tid. Samtidig uttrykte han flere ganger at han bde nsket, hpet og trodde at vi ville finne tilbake til hverandre.
Vi var som et kjrestepar som bodde hver for seg. Jeg var en alenemamma som levde i hp om at Benjamin skulle f tilbake pappaen sin i hverdagen.

Det nrmet seg jul, noe jeg gruet meg til.
For de siste fire rene hadde jeg jo feiret den sammen med BF.
Hva n?
Etter et besk hos familien min i Sandefjord, bare en uke fr julaften, bestemte jeg meg for reise hjem en dag tidligere enn planlagt. P veien hjem forskte jeg ringe BF mtte ha noen av Benjamins ting som stod igjen etter tidligere samvr.
Han var opptatt og kunne ikke snakke. S jeg sendte ham en melding og informerte om at jeg kom innom.
Det var blitt sent p kveld. Jeg visste BF skulle p jobb dagen etter, og pleide derfor legge seg tidlig. Likevel tok jeg sjansen p kjre innom p vei hjem for se om han var vken.
Lysene i stua indikerte at han var vken. Dren var ulst.
Jeg ringte p, ventet et minutts tid fr jeg pnet den. Vi hadde alltid bare banket p og gtt inn til hverandre, og denne gangen ble intet unntak.
Jeg gikk inn, men skulle nske jeg hadde latt vre ...
En redd og usikker stemme mtte meg fra soverommet.
Hallo?
Jeg gikk rolig inn og skrudde p lyset.
Alt skjedde s utrolig fort.
Der l han i senga som for kort tid siden var vr. Den jeg hadde ligget i bare en uke tidligere. Sammen med ham.
Denne uka var sengen visstnok tildelt en annen.
Det er vanskelig, om ikke umulig, beskrive flelsene som raste gjennom meg akkurat da det gikk opp for meg at han l der med ei som ikke var meg.
Sinne og trer. Om hverandre.
Jeg klarte ikke styre meg. Jeg mte finne ut hvem denne jenta var. Ikke fordi jeg skulle gjre henne noe, men var det en venninne? Ei jeg kjente? Jeg prvde rive av henne dyna.
Da reiste BF seg og beskyttet henne. Mer enn han noen gang hadde beskyttet meg.
Han var tydelig sint og dyttet meg ut av rommet.
Jeg s svart. Alt ble svart. Jeg banket og sparket p dren. Hylte og strigrt. Ba han komme ut forklare seg.
Det tok ikke lang tid fr han kom ut.
Du er jo gal i hodet! Dette er du skyld i selv
Trene rant nedover kinnene. Han hadde jo ftt hjertet mitt, hele hjertet mitt. Og n var han i ferd med trkke det i stykker.
Aldri fr hadde jeg flt meg s liten og verdils.

Natten ble lang. Takk Gud for gode venninner som kom p minuttet da jeg ringte etter hjelp.
Han p sin side, ringte meg flere ganger den natten og presiserte at dette var min egen feil.

Lillejulaften hadde vi en lang prat.
Det kom aldri noen beklagelse, men jeg la det til slutt vekk.
Benjamin og jeg skulle feire jul hos min storesster. Tanken p at BF ikke skulle f se snnen sin p selveste julaften ble for vond. Derfor stod vi tidlig opp og kjrte to timer for overraske ham med gi han og Benjamin noen timer sammen.
Dessverre synes jeg han verken virket takknemlig eller glad for overraskelsen.
Ikke takket han for det heller.

2018 snek seg inn. Et nytt r med nye muligheter. Benjamin hadde vrt frisk lenge n. Han var inne i en god periode.
Men s meldte februar sin ankomst ...
Benjamin hadde hy feber og var veldig slapp. Det hadde tidligere vrt mye av dette, s jeg ble tidlig beroliget av legevaktens beskjed om gi Benjamin inntil tre Paracet i dgnet.
14. februar. Tidlig en onsdag morgen. Jeg bar en helt utsltt gutt i armene mine. Han ga ikke srlig respons, bare sutret litt fra tid til annen.
Plutselig begynte han riste og jeg mistet brtt kontakten med han. Slik holdt han det gende i nesten en halvtime fr jeg tok meg selv i tenke at dette ikke kunne vre normalt. Jeg kjente at situasjonen var litt ute av kontroll, men var merkelig nok likevel ikke redd.
Det satt langt inne kontakte legevakten, vi var tross alt blitt gjengangere der. Men noe var absolutt ikke som det skulle, s jeg ringte. Jeg forklarte situasjonen, og det tok ikke lang tid fr damen i andre enden skjnte hva som var p ferde. Benjamin hadde feberkramper.
Redselen kom i rekordfart, trene med. De sendte en ambulanse.
Krampene stoppet da ambulansen kom, men inn p sykehuset mtte vi. Jeg ga selvflgelig beskjed til BF, som mtte oss p akuttmottaket.
Vi gikk sammen inn. Benjamin var rolig n. Ting virket stabilt. Vi ble mtt av gode sykepleiere mens vi ventet p legen.
En liten time var gtt da BF plutselig sa Jeg m g, jeg skal i bursdag.
Ordene rystet meg. Her l snnen hans p akuttmottaket etter feberkrampe, og han skulle alts prioritere en bursdag.
Hans mor fylte 60 r. Jeg vet at i alle fall min mamma hadde avlyst feiringen hvis barnebarnet hennes l p sykehuset etter en slik hendelse.
Men ikke alle er vi like ...

Jeg sa klart ifra om hva jeg mente om prioriteringen hans, men det utgjorde ingen forskjell. Han skulle i bursdag.
Og han gikk i bursdag.
Den dagen tok hjertet mitt en endelig avskjed med BF.
Aldri i livet om jeg ville kjempe for en mann som behandlet barnet sitt p denne mten.
Her startet egentlig den evige kampen. Han hadde tidligere sagt at han skulle lage et helvete om jeg gikk til NAV for kreve bidrag, s jeg hadde gtt med p at han betalte 2.000 kroner mindre enn han egentlig skulle, for bevare freden.
N skulle derimot rett vre rett.
Det var en meget misfornyd mann som ringte meg da han fikk papirene i posten. Men det brydde meg lite.
En rekke overleveringer av Benjamin endte i det man kan kalle tredje verdenskrig. Om jeg ikke var alvorlig syk i hode, s var jeg gal.
Jeg har i mange sammenhenger sagt mye stygt til BF. Det er mye jeg m ta p min kappe. Og det er mye jeg gjerne skulle hatt ugjort.
Det fler jeg er viktig f fram. Men jeg har aldri sagt noe slikt med benjamin til stede. Uansett hvor hy min frustrasjon har vrt overfor BF, har Benjamin aldri ftt tatt del i det. Dette er noe BF ikke har tatt hensyn til. Ordene har flydd vegg imellom, samtidig som han har hatt Benjamin i armene sine. En lien gutt som lever p stemmer, jeg trr ikke tenke p hva som har gtt igjennom tankene hans.

Jeg nsker en stabil, god og forutsigbar framtid for Benjamin. Han trenger enda mer nrhet enn seende barn gjr.
S det er alfa omega gi ham det.
Jeg har kjempet en lang kamp mot BF for f han til involvere seg mer; delta p veiledning, kurs, sykehus, med mer. Og ikke minst det bare vre der mer for snnen sin.
Jeg har bedt kommunen, meklingskontoret og andre autoritre mennesker om hjelp. Da jeg spurte BFs familie om hjelp, var responsen at jeg er en drlig mor. 

Jeg str n i en posisjon hvor far ikke vil gi fra seg samvret sitt, men han vil heller ikke ha mer. S lenge han er inni bildet, vil jeg heller ikke f hjelp av kommunen. Da m han frivillig trekke seg ut.
Dette kommer han aldri til gjre, da det selvflgelig vil sette ham i et drlig lys. skulle ta denne saken til retten vil ogs vre vanskelig.
kjempe for at far og snn skal ha mer tid sammen er nyttelst s lenge far ikke nsker. Det vil heller ikke vre et bra samvr for gutten min.
S jeg m sl meg til ro med at situasjonen er som den er. Gjre s godt jeg kan for Benjamin sin framtid.

Jeg tror aldri jeg kan forberede meg godt nok mot den dagen Benjamin spr meg om hvorfor han ikke er mer med sammen pappen sin.

Da tre ble til to!

Jeg hadde ftt en gutt som var avhengig av meg. Likevel flte jeg p en ensomhet jeg ikke helt klarte beskrive. 

Benjamin hadde enorme trykkforskjeller i ynene, og vi pendlet opptil flere ganger i uken til sykehuset i Arendal.
En time hver vei, alene med tankene mine. Tanker om hvordan framtida ville bli.
Barnefar var der, likevel var han ikke en del av det. Vi kunne ikke snakke sammen, det frte til store krangler. Utad virket ting bra, det fortalte venner meg.
Men slik var de s absolutt ikke.

De hvite veggene fltes ikke lenger trygge.
En liten hjelpels gutt, innlagt p barneavdelingen hele tte ganger i lpet av de frste syv mnedene av livet sitt. Jeg var der med ham til alle tider.
Netter hvor han bare skrek. Hjelpelshet er flelsen som best beskriver hvordan jeg hadde det. Det var uforstelig hvorfor Benjamin var s mye drlig og hadde s store smerter. Ingen smertelindring hjalp.
Barnefar trakk seg bare mer og mer unna oss begge. Han taklet dette drlig. Sannheten var at jeg hadde blitt alenemamma selv om jeg var sammen med han som kalte seg pappa. Ting mellom oss ble bare drligere og drligere. skulle ta vare p et lite barn, seg selv og en tredje part, ble for mye i lengden. Jeg var lagt ifra feilfri.
Da kom et nytt vendepunkt i livet til Benjamin.
Det var en sen kveld p legevakten, Benjamin begynte f feber. Legen mente det var en uskyldig influensa p vei. Jeg reiste hjem, beroliget av doktorens ord.
Dagen etter var det noe som stakk ut av det venstre yet hans. Jeg kontaktet legevakten p nytt, og vi fikk time relativt fort.
Det var noe der som ikke skulle vre der, det s legen ogs. Jeg ba henne kontakte yeavdelingen i Arendal.
Vi ble avvist.
yenlegen mente vi mtte innom akutten p sykehuset i Kristiansand. Hun mente dette var noe for en barnelege. Jeg gav meg ikke med det frste, andre, heller ikke tredje. Men yenlegen stod p sitt, vi mtte innom barnelegen p akutten. Det var sent, og dette var nok en av grunnen til at yelegen avviste oss. Hun var bakvakt, og mtte rykke ut til sykehuset om vi skulle komme.
Jeg mtte en nyutdannet barnelege p akuttmottaket i Kristiansand. Han var veldig ydmyk og forstelsesfull, men hadde ikke sett noe lignende fr. Overlegen kom fort til underskelsesrommet. Fortvilet s de p meg og sa Det er ikke noe vi kan gjre for dere.
Ikke bare var jeg frustrert, men jeg kjente p at sinnet bygde seg opp i meg. Undvendige timer var kastet vekk p venting og endte med en konklusjon jeg foruts p forhnd.
Vi satt oss i bilen og rettet nesen mot Arendal. N mtte yenlegen rykke ut. Vi ble mtt av en trtt og lettere irritert lege.  Hun var tydelig ikke fornyd med mtte komme ut s sent. Jeg fikk en flelse av at; hva kan vre akutt her, gutten er jo blind.
Trykke var p godt over 60, og nr normalen er cirka 15, sier det seg selv at Benjamin hadde mye smerter. Jeg ga henne en tydelig tale om hva jeg mente om behandlingen, samt det at hun hadde avvist oss p forhnd.
Hun kunne ikke annet enn legge seg flat.
Noen timer og en rekke medisiner senere var trykket akseptabelt. Vi ble innlagt p barneavdelingen til observasjon ettersom det fremdeles stakk noe ut av yet.
Dagen etter var yet verre enn noen gang.

Benjamin ble diskutert p legenes morgenmte, situasjonen var ikke bra.
De jobbet med f ned hevelsen, men det var vanskelig ettersom hele yet n var dekket. Benjamin ble lagt i narkose og det skulle tas MR av hodet. Bildene var vanskelige tolke, s det tok noen dager fr vi fikk svar: En kraftig infeksjon. Den ville gjort ham blind om han ikke allerede var det.
Jeg vet ikke om hell i uhell er riktig si. Flelsene var blandet. Smertene hans var store. 
Noen dager senere, da Benjamin skulle f morgendosen med medisiner, hadde sykessteren glemt den ene medisinen og mtte g tilbake og hente den. Jeg ble sittende lese p de andre medisinene. Da observerte jeg noe som satte meg i totalt sjokk: Utlpsdato var i 2012! Hva betydde dette? Fem r gamle medisiner ...
Dette skulle jo ikke vre fysisk mulig p et norsk sykehus. Jeg raste mot legen som hadde gitt oss disse. Tilfeldigvis var det samme lege som hadde avvist oss natten vi ankom.
Legene sa det ikke ville vrt noe forskjell p resultatet p ye til Benjamin, med nyere medisiner. Men den beskjeden er ikke noe en mamma kan sl seg til ro med. Det ble sendt en avviksmelding, og jeg uttrykte tydelig min mening i denne.
Alle kan gjre feil, men en slik feil skal ikke gjres. yenlegen som n hadde feilet to ganger overfor oss var ikke mye hy hatten.
Vi var innlagt i overkant av to uker. Det var i lpet av dette oppholdet at jeg tok en avgjrelse og alvorsprat med barnefar. Han var ndt engasjere seg mer, ta tak og bli en pappa verdt kalle pappa. Ellers mtte Benjamin og jeg flytte ut.
Etter seks lange mneder var jeg sliten av alle sykehusbesk, gi Benjamin den kjrligheten han trengte og fortjente, holde forholdet med barnefar oppe, samtidig som jeg mtte ta vare p meg selv. Jeg kjente at dette ikke ville g stort lenger. En endring mtte til.
Etter innleggelsen var det barnefar sin tur til ha permisjon. To mneder. Jeg husker jeg var usikker p hvordan dette skulle g. Ville Benjamin f den nrheten og kjrligheten han trengte? Det var ogs vanskelig gi slipp p flelsen av kontroll, men dette mtte jeg la g. N mtte jeg tenke p meg selv og la far f vise at han kunne ta ansvar.

Ukene gikk, og jeg opplevde at Benjamin og barnefar fikk et fint bnd. Jeg flte at dette var bra. Vi var en familie p tre!
Helt til det en dag bare snudde helt. Jeg var av sted og dmte en hndballkamp, da jeg mottok en melding fra barnefar.
Jeg orker ikke dette mer.
Jeg bestemte meg i det yeblikket for at det ble drpen. Da jeg kom hjem snakket vi lenge sammen.
Dette livet er ikke noe for meg, jeg m kunne gjre hva jeg vil nr jeg vil, n er jeg lst fast. Setningene hans har brent seg inn i hjertet mitt. Ikke fordi jeg p det tidspunktet mistet kjrligheten jeg da trodde var mitt livs store.
Men fordi Benjamin den dagen mistet pappaen sin.
To uker senere flyttet Benjamin og jeg ut.

N var det oss to alene.

Jeg kan ikke si det 100 prosent sikkert, men dette lover ikke godt

Ordene har brent seg inn i hjertet mitt. Men jeg fant raskt ut at det er lite jeg kan gjre med det annet enn gi Benjamin samme mulighet som alle andre.

 

Vi levde i lykkerus. Han var perfekt. En mned for tidig fdt, men likevel 2805 gram og 47 cm lang. Han lignet sin far p en prikk. To var blitt til tre, og gleden over en frisk liten gutt var enorm.
Rutinesjekken p barsel gikk sin gang. Han var jo fdt i sete, s det mtte naturligvis flges opp. Men enn s lenge var alt som det skulle. Barnelegen brukte lang tid da hun sjekket ynene hans. Det var noe hun ikke fant. Hun s bekymret p sykepleieren, s ned p Benjamin igjen.
S var det alts likevel noe som ikke stemte.
Jeg finner ikke den rde refleksen i ynene hans
Lite visste vi at dette var starten p en annerledes barseltid. Vi ble informert om at dette var veldig vanlig, spesielt hos for tidlig fdte. Vi fikk beskjed om at det ville komme en innkallelse i posten, og slo oss til ro med det.

Sju dager etter fdsel var det tid for hjemreise. Vi fikk et litt lengre opphold, ettersom Benjamin hadde en del gulsott og mtte i lysbehandling. Verdiene ble aldri helt stabile, selv om hudfargen normaliserte seg.
P vei ut av sykehuset ble jeg ringt av en sekretr ved yeavdelingen p Arendal sykehus. De ville vi skulle komme allerede pflgende dag. Jeg tenkte at det sikkert bare var snn at de hadde ftt en ledig time. I etterkant har jeg skjnt at det hastet.
8. november. Vi ankom Arendal ganske bekymringsfrie. Dette endret seg imidlertid fort. yenlegen som underskte Benjamin slet med sette ord p hva hun s. Problemet var nemlig det hun ikke s. Flere leger ble kalt inn, til slutt ogs overlegen.
Han ba oss om forlate rommet, om det ikke var et sterkt nske at vi var tilstede. Andre spebarn ble hentet inn p underskelsesrom, og kort tid etterp var dem ferdig. Etter 45 minutter begynte utlmodigheten min ebbe ut. Det var i dette yeblikk barnefar sa Tenk om han er blind. Han prvde lette p den trykte stemmingen som var, men det hjalp ikke. Nyaktig en time og 14 minutter var gtt, da den ene yenlegen var se i gangen. Ansiktet hennes var likblekt og hun slet tydelig med holde tilbake trene.
Pulsen min raste av grde. Hun sa ikke noe, bare ga oss et vink om flge etter henne.
Da vi kom inn p underskelsesrommet var rommet ryddet, og det var satt fram to stoler. Dere kan sette dere ned sa overlegen.
Det er det siste jeg husker i lpet av de neste 40 minuttene, fr jeg klarte stille sprsmlet jeg fryktet svaret p.
Sier du at snnen min ikke kan se?
Jeg kan ikke si det 100 prosent sikkert, men det lover ikke godt
Trene silte nedover kinnene. Jeg ville bare skrike skrike hyere enn jeg noen gang hadde skreket. Men jeg var tom for krefter.
Akuttavdelingen i Kristiansand ville at vi skulle komme ned. De ville ta vare p oss over natten. Etter mye om og men fikk vi surret oss dit og den ene beskjeden etter den andre falt ned i fanget.
Benjamin hadde en lyd p hjertet. En lyd som mtte underskes videre. Som om verdenen ikke var sammenrast nok. N l den i grus.
Vi ble viderefrt til Ullevl sykehus f dager senere, for en rekke flere underskelser.
Heldigvis viste det seg at denne lyden p hjertet var en god lyd, en lyd de kunne godta at var der. Hoftene etter fdselen viste seg ogs vre gode og stabile, samt verdiene p gulsotten hadde begynt g ned. Beskjeden vi hadde ftt angende ynene til Benjamin endret seg ikke. Han var blind, og ville forbli blind. 
Det var ingenting de kunne gjre for han. Netthinnen var s ekstremt skadet, og ved eventuelle operasjoner ville det bare pfre Benjamin smerter, uten noen som helst bedring. Denne gangen grt jeg ikke, dette visste jeg jo. Telefonsamtalene jeg hadde til familie og gode venner glemmer jeg ikke med det frste. Det var vondt, og brlene inni meg ble ikke mindre. Tanken p at Benjamin aldri skulle f se mammaen og pappaen sin, den vakre naturen eller de nydelige solnedgangene, var umenneskelig vondt tenke p.
Jeg bestemte meg tidlig for at Benjamin skulle ha like muligheter som alle andre. Han skal aldri f hre at han ikke kan delta fordi han ikke kan se. Blindheten skal aldri f bli hans merkevare.
I Oslo ble det tatt en del prver av Benjamin og oss, for finne rsaken.
Overraskende nok tok det ikke mer enn to uker fr vi fikk en ny telefon fra Ullevl, prvesvarene var kommet.
At jeg fra den dagen og 18 r fram i tid skulle bre p en bekymring som skulle prege hver eneste dag, hadde jeg aldri sett for meg.
Det viste seg at rsaken til Benjamins blindhet er en genetisk feil. Han ble fdt med et sjeldent syndrom, som bare tre andre i Norge og kun 100 i hele verden har.
Norries syndrom. Du er fdt blind, sjansen for med tiden miste hrselen er ekstremt stor, og man kan ogs utvikle kognitive feil.
Dette er trolig noe som utvikler seg rundt pubertetsalder. Det tok tid fr det gikk opp for meg hva dette innebar.
Min snn, min lille Benjamin, kan i en alder av 20 r, ikke se, st i fare for ikke hre og vil trolig fungere som et barn p tre r i hodet.
Hver dag m jeg flge med p om Benjamin responderer p den mten som er forventet i hans alder og om han hrer meg nr jeg hvisker til ham.
Skyldflelsen ble ikke akkurat mindre da legene fortalte at dette er noe som kommer fra meg dette er en genfeil jeg brer p.
Mor er brer, guttene fr utslaget.
Ikke nok med det; skulle jeg nske meg flere barn i framtida, er det 50 prosent sjanse for at barnet vil ha denne genmutasjonen.
Selv om jeg innerst inne visste at dette ikke var min feil, at jeg ikke kunne noe for dette og alle rundt meg fortalte meg det, var det en kraftig kamel svelge. Det gjorde vondt i hver del av kroppen.
Tanken p at jeg hadde mislyktes totalt og flelsen av ikke vre god nok var det som gikk gjennom hele meg.
Men etter hvert, istedenfor la dette hindre meg i leve livet mitt, bestemte jeg meg for reise meg opp, lfte hodet og gjre det beste jeg kan hver eneste dag.
Det handler om virkelig leve mens man kan.
For en lykkelig mamma avler en lykkelig Benjamin.
Livet er n!

 

 

1.4 MEN INGEN APPRILSNARR

Det var en sen ettermiddag i begynnelsen av april. Vi var begge kommet hjem fra jobb, og vi visste godt hva som skulle skje. Mensen var forsinket, graviditetstesten var kjpt inn. Jeg stod p badet, ventet p et svar. Det tok evigheter.
Testen var positiv
Jeg falt ned p gulvet i grt. Fordi jeg viste at dette ikke var hans nske. Han spurte meg flere ganger om dette var tull, det var jo tross alt 1. april.
Jeg var nummen i hele kroppen og visste ikke helt hva jeg flte. P dette tidspunktet gikk barnefar p medisiner vi tidligere hadde blitt frardet bli gravide p. Redselen for hvor galt det kunne g, var stor.
 Jeg kontaktet legen min tidlig dagen etter og fortalte om situasjonen. Vi fikk time p dagen.
Jeg var gravid, det var det ingen tvil om. Ultralyd ble bestilt samtidig som legen min rdfrte seg med de fremste legene i landet innen svangerskap grunnet medisinene barnefar gikk p.
Det tok ikke mange dagene fr vi fikk grnt kort, alt var som det skulle p ultralyd og legene sa det var ingen fare forbundet med bre fram barnet.

Han sto imidlertid p sitt; dette barnet mtte fjernes. Jeg vet enn ikke om jeg hadde endret mening dersom vi hadde satt oss ned og blitt enige om hva som skulle gjres, men ettersom han sto beinhardt p sitt, gikk jeg automatisk i forsvar overfor barnet inni magen.
Vi snakket ikke til hverandre p nesten to uker, fr det kom til det tidspunktet at vi mtte foreta en avgjrelse.
Jeg brer dette barnet fram, med eller uten deg
Jeg forstr godt at dette gjorde noe med ham. Han skulle bli pappa uansett om han ville eller ei. Jeg s frustrasjonen i ynene hans, fr han svarte: Det er greit, vi gjr dette sammen, p to betingelser.
Jeg viste inni meg at jeg mtte svare ja til disse betingelsene, uavhengig av hva jeg mente om dem. Betingelsene var: Skulle vi bli gravide igjen, uten at det var planlagt, skulle han bestemme hva som skulle skje. I tillegg mtte jeg skrive under p en kontrakt, der jeg ga fra meg alle rettigheter til leiligheten.
Vi hadde bodd samme i tre r, i hans leilighet og betalt 50 prosent hver av alle utgifter. Han var penbart redd for rettighetene jeg ville f med et felles barn involvert.
Jeg visste godt at dette forholdet ikke ville vare, men kjrligheten i meg var s stor for denne mannen at jeg ville gi det et forsk likevel. Og alt i alt var det bare penger jeg ga avkall p.

Kjrlighet gjr blind. Dt har jeg virkelig ftt erfare

Som jeg skrev i forrige innlegg, var det ikke lenge fr jeg ble gravid at min makker Charlotte og jeg hadde bestemt oss for satse innen hndballdmming.
Jeg gruet meg flt til fortelle henne at dette ville by p utfordringer, men et mer forstelsesfullt, tlmodig og godt menneske skal man lete lenge etter. Hun ville gi det en sjanse og kort tid etter ble vi innkalt til samling med NHF, der frste uttak til gruppen Trainee var. 
Dette var veien inn og jeg var i starten av et svangerskap. Lettere ble det ikke da jeg halvveis i svangerskapet ble akutt drlig, og ting tydet p at jeg mistet barnet. Jeg var innlagt en uke p sykehuset med epidural i ryggen og smerter de ikke klarte finne rsaken til. Barnet hadde det bra, s hvor kom dette fra?
De konstaterte til slutt at kroppen min ikke var vant til bli s stor, s den hadde ftt en reaksjon. 
Jeg var sammen med en mann som viste stor sttte i denne tiden. Han hadde uttrykt flere ganger at han gledet seg til bli pappa, men se meg i s store smerter fikk ham til mene at barnet kanskje burde fjernes dersom det var grunnen til smertene.
Jeg trodde den gangen at det handlet om hans kjrlighet til meg, men har i etterkant kjent p en sterk flelse av at det handlet om en utvei for ikke sette barnet til verden.

Sndag 16. oktober 2016. Jeg vknet opp med store smerter i magen igjen, men disse var annerledes. Jeg kjente p et nedpress og smerter som kom med tre minutters mellomrom. Fdestuen ba oss komme ned. Fdselen var penbart i gang, men det var enda tidlig, bare en cm pning og riene kom n med strre mellomrom.
Jordmdrene ville ha meg der over natten. Jeg ble, men bestemte meg for reise hjem dagen etter da ting stod stille.
Slik holdt det p i to uker, ut og inn av fden.
Fredag 28. oktober. Barnefar var p kino med guttene og jeg hadde besk hjemme. Under en heftig runde med Nintendo 64 kte riene p, og besket mitt insisterte p ringe fden. Men jeg hadde tross alt hatt rier opp og ned i to uker n, og det var enda en mned til termin. S jeg spilte videre, med noen kraftige grynt her og der. Besket ringte fden, og de ba oss, som de tidligere gangene, komme ned.  Vi satte kursen ned mot sykehuset etter jeg hadde spilt ferdig s klart :p

Vi ankom fden og riene kte p. Barnefar mtte oss p sykehuset. Jeg husker godt han ba meg vre stille og roe meg ned nr jeg uttrykte smertene.
Kort tid etter gikk han av sted for hente bilen. Da fant han ogs ut at han trengte svn fr han kom tilbake. Jeg husker sinnet mitt ble strre enn smertene, og jeg ga han klar beskjed om komme tilbake med en eneste gang.
Idet barnefar var p plass kom jordmor inn for enda en runde med statussjekk og vannet mitt gikk sekundet hun pnet dren. Det var da sjokkbeskjeden kom, barnet mitt l med rumpen frst. Sliten var jeg. Men sta som jeg er, hindret ikke det meg i skulle fde vaginalt. De flyttet meg inn p en fdestue og der dabbet riene av. For hver ve som kom ble jeg drligere og drligere. Jeg fikk anfall, og jeg forsvant vekk. Jeg husker vakt at ting ble svart, for s at det kom en varm flelse i hele kroppen, og nr jeg kom til meg selv igjen, stod det fire jordmdre, to anestesileger og to barneleger i rommet. De hadde ikke ftt kontakt med meg, samtidig som jeg ristet. Etter tre slike anfall ble det besluttet sette inn en epidural i ryggen og de flyttet meg opp p en keisersnittstue. Det mtte kunne handles raskt hvis det skulle bli ndvendig.
Etter 22 lange timer, kunne jeg endelig begynne presse.
I en time og seks minutter presset jeg seks ganger og S fikk jeg ENDELIG et velskapt lite barn p brystet.
Gleden var enorm da jeg fikk se at det var en liten gutt vi hadde ftt!

Meg og mitt

Hei kjre leser!

Mitt navn er Carina Pettersen, jeg er 24 r og bor i Vennesla.

Det er mange som i lang tid har nsket at jeg skal begynne blogge, men det har ikke vrt tid og rom fr n.
Det skulle pne seg om livet sitt til andre mennesker, og gi dem rom til si akkurat hva de mener, er ikke noe som bare er positivt. S til alle dere som har blogget og skrevet i mange r: Dere er alle r, tffe og unike p hver deres mte for ha sttt fram med deres liv.

Jeg kommer til skrive om livet mitt - hvordan det er vre alenemamma til en nydelig liten gutt p snart to r som ikke kan se, samtidig som jeg er en fulltidsstudent p Universitetet i Agder, ved linje Markedsfring og ledelse. I tillegg er jeg hndballdommer for Norges hndballforbund og satser for n toppen; dmme internasjonale hndballkamper. 

LITT OM MIN BAKGRUNN

Jeg er fdt og oppvokst i Greipstad cirka 15 minutter utenfor Kristiansand. Vi er en sskenflokk p fire, der jeg er nummer to. jeg har en eldre sster, en yngre bror og en lillesster.
Vi har alltid vrt en veldig sammensveiset flokk, men litt opp og ned har det jo vrt ...
Det er vel noe alle kan kjenne til? At ting ikke alltid gr p skinner. 
Jeg har s lenge jeg kan huske hatt foreldre som ikke har vrt sammen. Pappa var tilstede da han ikke drakk, og jeg husker han som en fantastisk pappa nr han frst var der, men det var ikke s alt for ofte, dessverre.
Vi bodde hos mamma, som alts var alene med fire barn. Fire stadbeist var vi, og det sier seg vel selv at det var kaos til tider.
Mamma var aldri feilfri, men hun elsket oss mer enn noe annet. 
komme fra et hjem med rusmisbruk har gitt store sr, men jeg ville aldri byttet det ut med et annet liv - det har jo tross alt gjort meg til det mennesket jeg er i dag.

What's doesn't kill you makes you stronger heter det, og jeg vil si at det stemmer!

Som 16-ring flyttet jeg til Skien for g p videregende skole.
Toppidrettsgymnaset, med toppidrett hndball. Jeg ville satse p spillingen, jeg ville n landslaget. Hndball kunne jeg, men jeg var aldri god nok for verken divisjonsspill eller landslag. Det ble med en vag drm.
I andre klasse fikk jeg prolaps i ryggen som gjorde at jeg med tiden sluttet helt spille.
Det var da jeg fant ut at jeg ville dmme, og det tok ikke s alt for lang tid fr min gode makker Charlotte dukket opp. Vi starter denne hsten p vr tredje sesong sammen, og har oppndd mye allerede! 
Vi har dmt litt finaler i aldersbestemte NM, blitt kret til rets dommerpar i regionen sesongen 2017/2018, og er i dag rangert i Norges hndballforbund i gruppen Prosjekt rekrutt. 

Da jeg fikk prolapsen falt motivasjonen min for trene, og jeg reiste mye ned til Kristiansand for vre med venner.
Jeg lengtet hjem.
Rundt denne tiden mtte jeg han som er far til min snn Benjamin.
Vi ble ekstremt gode venner, fr det en dag utviklet seg til noe mer. Dagen jeg flyttet hjem fra Skien husker jeg som om det var i gr. For det var denne dagen barnefar lurte p om jeg ville vre jenta hans. Ikke bare en overraskelsesmiddag ute, men han hadde kjpt ty, sko og smykke jeg skulle ha p meg, samt musserende vin, levende lys og enda flere gaver da vi kom hjem.
Var han The One? 
 Aldri hadde jeg hrt om en gutt som hadde gjort slikt for en jente fr. 

Det var ikke lang tid etter at jeg ble makker med Charlotte, at jeg ble gravid med lille Benjamin. Det var ikke et planlagt barn, men i min verden mtte man st til ansvar for sine handlinger. S dette barnet skulle bres fram.
Benjamin kom til verden en lrdag ettermiddag i oktober 2016 og det tok ikke lang tid fr utfordringene startet.
Brnefar og jeg skilte lag like fr Benjamin fylte ett r. 

Jeg har Benjamin 80 prosent, da barnefar ikke nsker mer samvr. N er jeg p mitt andre r av en bachelor og dmmer opp til 1. divisjon i hndballverdenen. 

~ Vil du vite detaljer for hvordan livet mitt har kommet dit det er i dag, da er det bare flge med :D   ~